Av og til dukker de bare opp, de skumle, falleferdige hyttene som var tak over hodet for tømmerhoggere før skogsmaskinene begynte å rave rundt i terrenget.
Denne ligger ved post 67 på Presterud-kartet. Hytta har to uoppredde køyer, og dekketøyet står på bordet, sansynligvis slik det ble forlatt etter det siste måltidet der i gården.

Linerla virket glad for at det kom et menneske, og en saueflokk ble forbauset over å se meg.
Det er ikke lenger fastboende her inne, men jorden brukes.
I området rundt har det tidligere vært flere boplasser. Plutselige steingjerder inne i skogen avslører ofte at det er en grunnmur i nærheten.
Svarterud er den innerste plassen langs Svarterudveien på Øderud-kartet.
Månedens poster i juni skal ligge i dette området.

Maipostene fant vi på Vestre Spone. Post 1 handler om glimmer og krigsindustri. For post 2 er det veien gjennom den mystiske Stordalen som er poenget. Post 3 er fellespost med post 99 i Modum-Trimmen og gir bare litt ekstra mosjon, mens post 4 ligger nede i Dokkene som ble naturreservat i 2005 og siden har vært uberørt av menneskehånd og traktorhjul.
Hensikten med fredningen er å bevare et økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. I ravinegranskogen finnes en stor artsrikdom av bl.a. karplanter og storsopp.
Reservatet er på 398 dekar og vel verd en avstikker.
Post 2 og 3 hadde hverken nummmer eller navn da jeg var der, bare skjerm og klippetang, men det er innlysende at det er rett post.

Sitteunderlag funnet i nysnøen lørdag 5. mai på post 86 ved Bergandammen, Vestre Spone. Jeg tok det med. Hvor skal det leveres?

Dagen startet med regn/snø men da kan det også bli fine regnbuer !!

I Dalen i Gråbekkdalen fant vi 2. post og en rusten plog. Den siste som bodde i huset som nå er borte, var Johan Dalen, joan i dær'n på moinsk.
Hva han pløyde på den lille flekken er en gåte.
En støpt grunnmur øverst på tomta stammer fra et prosjekt av nyere dato.

Her skal Ingeborg Asledatter ha møtt Gamle-Erik på kirkeveien fra Hogget til Vestre Spone.
Han sto i veikanten med lysende øyne. Hun taklet situasjonen ved å rygge bakover under gjentatte Fadervår.
Veien kalles også Storsteinsveien og er blåmerket fra Malmveien, bilveien til Koboltgruvene.
Det sagnomsuste møtstedet ligger ca. 400 meter fra Malmveien rett over første ås, et veivalg til post 92, 91 og 90 som også bringer deg forbi den gamle plassen Søyaløkka.
Ingeborg, som møtte fanden, glemte aldri møtet. Hun var den siste som bodde på plassen Tomta under Hogget, revet i 1910. Der satt hun ved ovnen og fortalte historien til alle som ville høre den, eller høre den om igjen, ifølge folkeminnesamler Jacob Andreas Samuelsen.

Denne dagen var det flott på Skredsvikmoen. Her sitter mitt barnebarn og funderer.

Når man har gått en stund på Jahrmoen og endelig innsett at man ikke vet hvor man er, så oppleves skogen ikke bare veldig fremmed, men uvirkelig, mørk og truende, ja, nesten litt transilvansk.
Postene sørøst for Bergandammen ligger stort sett høyt og fritt, så hva gjør jeg her nede hvor Dracula eller Elsa Beskow kan dukke opp hvert øyeblikk? Det er elgspor over alt. Og snart blir det mørkt!
Koboltgruvene er nær nabo til dette skogsområdet fullt av kulturminner, historier og sagn. Det er kupert og spennende, men tro ikke at dette fikser du lett uten kompass.
I ettertid har jeg fått vite at jeg har vært nede i noe som kalles Stordalen.

Stien sørfra til post 96 på Vestre Spone går forbi en klynge gamle skur: Stall, hvilebrakke og en utedo, alle på vei ned.
Ruinene er rester etter et glimmerbrudd som ble drevet her under siste verdenskrig. Selve bruddet ligger ca. 100 meter nordvest for husene.
Glimmeret, «kråkesølv» på folkemunne, ble sendt til Tyskland.
Fra bruddet ble glimmeret fraktet ned til bilveien med hest og kjørt videre på lastebil til Åmot, hvor det ble sortert.
Sorteringen foregikk på tre steder: I forsamlingshuset Breidablikk, i det gamle meieriet ved Kongsfoss og i et hus som lå bak dagens Kiwi-butikk.
12-15 mennesker skal ha vært engasjert i arbeidet på hvert sted.
Denne spesielle virksomheten tok slutt sammen med krigen, men glimmerbrudd er ingen sjeldenhet på Vestre Spone. En stor åre med sidegrener strekker seg fra Hugsted i øst til Simostranda i vest.
Glimmer isolerer godt og tåler høy temperatur. Det ble i gamle dager brukt til vindu i ovner og senere til teknisk isolering.

- Opp i toppen, Gustav! Nå kommer kart-og-kompass-gjengen igjen.

Post 9 på Furumo-kartet ligger i en grop øverst på Fosnæspynten.
Gropa er i virkeligheten kjellerhullet etter en stue.
Her bodde tyskeren Kirschebaum i 1875.
Han levde sitt singelliv med den ennå utemmede Kaggefossen på tre kanter og fosseduren i ørene til enhver tid.
I “Stedsnavn på Modum - fra Misjonsbærja til Rævva hass Bjønn” kaller lokalhistorikeren Thure Lund ham Kirchenbaum i teksten og Kirschebaum i bildeteksten, attpå til på samme side (s. 66)
Det står ikke noe mer om mannen, annet enn at han bodde på pynten i 1875.
Han er ikke å finne i manntallet.
Er det noen som vet noe om ham, så blogg i vei.

I hundremeterskogen på Skredsvikmoen har det den siste uken ligget fem hemmelige poster. Men nå er de også dukket opp på klippekortet. Løp og klipp. Fin-fin ettermiddagstur for hele familien med smått og stort.
Katta bor der.

Endelig er det vår og orientering igjen.

Tur-o-postene har dukket opp på Bademoene sammen med blåveis, hvitveis og hestehov.
En rask sjekk, og alle fra nr. 11 til nr 25 viste seg å være på plass mandag. Her er det poster nok til mange ettermiddagsturer i nærmiljøet.
På Tangen ligget det også nærmiljøposter nå.