Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

Gaupestein

Gaupestein er en kjempesteinblokk i hjertet av Sørmarka. Mange fine blåstier går inn dit og i tider før oss har nok dette vært et viktig møtested for ulike veier og tråkk.
For noen dager siden hadde vi en flott tur til Gaupestein med start og mål på på Ubberud P plass. Drivs 10 poster ble tatt i rekkefølge: 47, 49, 50, 48, 42, 41, 43, 44, 45 og 46.Det ble en tur på 13 km som i alt tok 5 og en halv time. Da med god pause og en liten time til leting etter siste post.
Kartet er 1:30 000 og baser på et kommunekart. Dette er ikke særlig egnet til detalj-orientering og Drivs poster ligger da også stort sett på svært tydelige detaljer synlige fra vei eller sti. Men begynner du å orientere etter mindre detaljer, kan det fort gå galt på et slikt kart.
Post 47 er den nedlagte plassen Bråten som nå drives av Skiforeningen. Post 50 er en fin gammel steindam som ligger rett ved blåstien og var lett å finne.
Post 48 er en dyregrav ved en bekk. Like ved hytta mellom post 49 og 50 går det en driftsvei sørover, etter hvert parallelt med denne bekken. Følger du denne driftsveien og har litt flaks, kan du ta riktig av fra denne og østover de 50 m inn til posten. Men dette er ikke lett orientering. Alternativet er å følge bekken nordfra og da finner du også posten, men det er mer krevende å ta seg frem der.
Etter denne posten var det flott å gå videre sørover til Mjærskautjern der post 42 ligger. Det er en slags naturlig geologisk revne i terrenget du kan følge hele veien frem til dette idylliske tjernet. Og derfra gikk vi rett vest; over flate, fine og tørre myrer til blåstien sørover over Gaupesteinsåsen til dagens turmål.
Gaupestein ligger som et mektig bygg mellom høye trær. Det er stille her inne og litt katedralstemning med lys inn høyt oppe fra. Trolig har det også vært et sted folk har overnattet eller bodd i kortere eller lengre tid. Folk på vandring, jegere og fisker, men også kanskje røvere. Fra sørvestsiden kan du klatre opp på steinen, men vær forsiktig. Vi får håpe Gaupestein får ligge slik omkranset av trær i lang tid og at det ikke blir snauhogget her for å gjøre skogen «mer variert» som ulike skogvesener pleier å si.
Post 43 en nedlagt plass, var også lett synlig fra stien, og vi fortsatte opp på Mjærskaukollen til post 44. Her har det vært et gammelt utsiktstårn, men det har med årene blitt lavere og lavere mens trærne har blitt høyere og høyere. Nå ligger tårnet på bakken og egner seg best til å sitte på. Selv om det ikke er så mye utsikt igjen her oppe, er dette kanskje et av de mest stemningsfulle toppunkt i hele Oslomarka. Her er du virkelig i en egen verden.
Solen stekte, og varmen var intens, så vi måtte videre. Vi fant stien som går ut nordøstover fra toppunktet. Denne fulgte vi så nedover til den gjør en krapp sving sørover. Derfra fulgte vi en dal rett øst og ned på en myr sørvest for Drageåsen som er post 45. Dette kan du se tydelig på kartet. Drageåsen var bygdeborg i jernalderen. Utsikten er fin mellom trærne over til området rundt gården Danmark der Driv også har poster. Under åsens sørøstligste fot skal det være en hule der en prest en gang drømte at det var sølv. Det skal ha resultert i leting, noe vi ikke tok oss tid til.
Fra post 45 gikk vi først nedover mot nord og så dreiet vi øst og kom ned på myra omtrent der kraftlinjen krysser stien rett vest for post 45.
Det vil si der post 45 er avmerket på kartet. På kartet er det en grønn ring som trolig skal markere den nedlagte plassen Fjellstad. Postdetaljen er «nedlagt plass» så vi regnet med posten skulle være i sentrum av ringen ved denne detaljen. Etter en liten times «synfaring og krysspeiling» måtte vi gi opp. Men vi hang igjen et rødt-hvitt merkebånd der posten skulle vært. Vi gikk ut igjen på stien og gikk nordover. Etter ca 100m på stien så vi plutselig posten 10-20 meter mot øst. Kanskje er det her plassen Fjellstad virkelig lå, men det sted postflagget nå henger er omtrent på selve den røde ringen som markerer posten rett ved der denne ringen krysser stien. Dette viser at orientering – og også postutsetting – på 1:30 000 kart er litt risikosport. På posten møtte vi to spreke damer (med tre enda sprekere og viltre hunder som gjorde at undertegnede helt glemte å klippe posten) Damene påstod de var nybegynnere, men hadde funnet flere av disse postene. Godt gjort.
Jeg synes det er flott at Driv lokker oss ut i slike områder som dette og for all del bare fortsett slik. Noen av årets artigste turer har nettopp vært her, men jeg tror det er viktig at man legger postene på svært sikre detaljer og ikke lar seg friste til å legge dem «der ingen kunne tru at nokon kunne bu».

Elgfare på Durud

Det hadde ikke manglet på advarsler.
Like etter at jeg tok av fra Osloveien/ Enebakkveien ved Durud bussholdeplass og gikk sørover inn Myrerveien, dukket det opp: Skiltet med en stor elg som jakten på en løpende turorienterer.
Dette lovet ikke godt, men jeg bare ignorerte dette og fortsatte.

Drivs IL sin tur på Sætraåsen går i mye fin gammel Sørmarskskog. Det er også en del hogst, men det var stort sett noe jeg unngikk på rundturen.
Jeg ville ta postene 11-20 og startet med 11. Kartet er gammelt og kan by på utfordringer, men akkurat det gikk bra.
Men like etter post 12 på vei sørover til post 13 begynte det.
I følge nettklipping her på turorientering.no, så hadde ingen vært på posten, men det var likevel spor i retning post 13.
Jeg bøyde med ned og kvakk til . Dette var ikke noe spor av orienteringssko, men ferske elgspor!
Hele veien opp mot post 13 var sporene der foran meg. Jeg ble mer og mer urolig, men fortsatte.
I god fart kom jeg ut på myra der posten var avmerket. Ingen post, ikke der, ikke i krattet. Bare disse elgsporene. Frem og tilbake.

Etter innpå en times “synfaring” med kryssingpeilinger og gps bruk, ga jeg opp og fortsatte. Hang igjen et merkebånd der jeg mente den burde vært.

Litt ergerlig med posten jeg ikke fikk, men mest var jeg lettet over at elgen trolig hadde nøyd seg med et postflagg til frokost og ikke tatt en full English Breakfast – inklusive en svett turorienterer.

Tonekollen rundt

Noen av Drivs poster ligger i de fineste og mest øde delene av Østmarka.
Dette ble turen hvor alt klaffet.
Vi startet fra Vangen og gikk først opp på Tonekollen hvor Østmarka OK har en post. Deretter bar det nordover til en flott kolle som kan være vrien å finne hvis du først bommer. Vi tok utgangspunkt i der stien ned fra Tonekollen dreier skarpt vestover og kom fram til post 36 selv om vi ble dratt litt vestover av terrenget. Her anbefales streng kompasskurs.
Etter dette var det igjen kompasskurs mot Midtre Kytetjernet. Terrenget nedover her er godt å gå i, og det er lett å omgå de få brattene som dukker opp.
Post 37 lå i sørenden hvor det var en flott og dramatisk klippe som passet godt til følelsen du får her inne. Her er det øde og mektig natur som ikke ofte forstyrres av mennesker.
Mellom Midtre og Søndre Kytetjern går det an å følge en dal i en svak bue mot vest. Posten 38 ligger i nordenden.
Det er en liten sti videre på østsiden av vannet slik at du kommer i kontakt med skiløypa som går videre sørover til Deliseterkoia og er tegnet inn på kartet.
Vi tok av fra skiløypa ganske snart og rundet en kolle og dreiet så østover. Det gjorde det mulig å komme ned i dalen sør for post 39 omtrent der 3 tallet i 39 er tegnet inn av løypelegger. Her er det vilt, men framkommelig.
Søndre Krokvann tok seg flott ut herfra og dette har tydelig vært en populær leirplass vinterstid, det lå i hvertfall en gammel vedovn som så ut til å ha vært flittig brukt.
Fra Søndre Krokvann fulgte vi dalen rett sør til Deliseterkoia. Her var det også en liten sti. Bare rett før det falt utover mot flaten ved koia måtte vi opp en ti, femten meter på østsiden for å komme frem, men også her fant vi raskt igjen stifaret og derfra bar det rett til koia.
Nå var vi på en måte tilbake i sivilisasjonen og det gikk lett sørover til Deliseterfjorden og blåstien som er Flyktningeruta.
Denne fulgte vi godt opp i bakkene øst for post 40, Heiås. Vi tok av fra blåstien, gikk opp en liten dal og holdt oss litt oppe sør for den store myra på kartet. Dreiet så sørover og svingte så opp og nordover opp til posten. Dette var en meget ærverdig kolle med flotte trær, men utsikten var ikke lenger storslagen, men du ante at her var du høyt oppe og fikk fine glimt i flere retninger.
Returen ble samme vei bare at vi rett før blåstien gikk over kollen øst for myra. Der gikk et tråkk rett over til blåstien.
Herfra var det bare å ta seg tilbake til Vangen i det fine været. Vi trengte en slik “etter-tur” på blåsti for riktig å kunne lande etter det vi hadde opplevd.
Til slutt nådde vi Vangen etter 6 timer på farten og 14 km tilbakelagt.

I årenes løp har det blitt mye kravling rundt i skoger og fjell, men denne turen slår alle rekorder når det gjelder turorientering i villmark.
En stor takk til løypelegger.