Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Smøråsen

turer stengte 15. okt

Området Smøråsen-Stendafjellet er avgrenset av Slåtthaug i nord, Vallaheiene (Os-vegen E39) i øst, Stend stasjon og Hamre/Kalandsvatn i syd og Rådalen (gang- og sykkelveien på den gamle Os-bane-traseen) i vest. Smøråsen  er i hovedsak regulert til LNF-område (Landbruk, Natur, Friluft) og er aktivt brukt som turområde. 

Vegetasjon
Smøråsen preges av en blanding av åpne og bevokste myrer, en del brake og en rekke grøftete plantefelt.    

Adkomst og startpunkt
Anbefalt startsted er for vår turorientering i 2019, er parkeringsplassen på Nøttveit, fra Os-vegen på Kirkebirkland og fra Titlestad og Hamre i Sør. Startpunktet for blå tur er ved Klatreparken på Kirkebirkeland, mens de røde og svarte turene har startsted fra Titlestad. 

Turer
Man kan også kjøpe kart med de tilrettelagte turene sammen et kart med alle postene på Smøråsen for den tradisjonelle turorienteringen.  

Om Smøråsen
Grunnfjellet på Smøråsen, Stendafjellet og Fanafjellet består i hovedsak av gabbro, anortositt og gneis. Her er rester etter ferdselsårer, og ikke minst er den gamle og opprustete militærveien populær og brukes flittig. På Smøråsen har det vært jordbruksdrift fra langt tilbake i tid. Her har det vært kontinuerlig bosetning gjennom århundrene og her finnes også spor etter stølsdrift, utmarksveier, stemmer, kverner og steingarder.  Det var gjennom århundrene med gårdsdrift, da beite- og utmarksressursene ble utnyttet til fulle, at det ble anlagt strukturer som støler og veier i landskapet. Gjengroing og tilskoging gjør at disse sporene etter menneskelig aktivitet delvis er borte.  

I yngre steinalder forsvant skogen på byfjellene som følge av klima endringer. Behov for trevirke og brensel, sammen med utstrakt beiting, førte til at byfjellene ble mer eller mindre skogløse like frem til moderne tid. Store treplantingsprogrammer og opphøret av beiting, har ført til at Smøråsen igjen er blitt skogkledde og skoggrensen kryper stadig høyer fører til at områder der det aldri før har vært trær, nå er skogkledd. Her har også vært torvtaking fra Varamyra og Hundskinsmyra på Smørås, og gårdene hadde felles grustak på Smørås.

Nøttveit og Smørås var først støler under Skjold, men fra Vikingtiden kan her ha vært gårdsdrift og bosetning fra (800-1050 e. Kr.). De fleste av disse ble ryddet i folkevandringstid eller vikingtid. Gårdene Nøttveit og Smørås (begge 186 moh) ligger ved Hamrefjellet 277 moh og Smøråsen eller Smøråsfjellet 234 moh. Grensen mellom Smørås og Nøttveit går omtrent midt over Bjørnevann, nordover langs åskammen. Både Smøras og Nøttveit hadde kjerrevei opp mot Bjørnevann. Her ble det tatt ut is om vinteren og i myrene omkring ble det tatt ut torv til brensel. Det er bare på Nøttveit og Smørås det stadig finnes eldre gårdsbebyggelse og klyngetunstrukturer. Nedlagt gårdsdrift, granplanting, generell gjengroing samt nyere bebyggelse i randsonen, har endret landskapet vesentlig. Da hagebyen ble anlagt på 1960-tallet og det bygget ut eneboliger, innebar det et radikalt brudd med den eksisterende bebyggelsen i området, og varslet en ”ny tid” på Smørås.

Kiirkeveien som førte til Fana kirke er en gammel forbindelsesvei som kan ha eksistert alt i middelalderen. Opprinnelig gikk den fra kirken på Kirkebirkeland (revet 1878) forbi Smøråsgårdene, under Sandgotnaberget og videre gjennom Nøttveit og Titlestad mot Fana kirke. Veien fra Smørås til Kirkebirkeland som bare var farbar til fots og med kløvhest, en såkalt reidslevei, tjente også som byvei til langt opp på 1800-tallet. Veien utgjorde dermed en sammenhengende forbindelse fra Kirkebirkeland til Titlestad og var samtidig en ferdselsvei som førte videre til veinettet til Bergen. Den eldste ferdselsveien fra Titlestad mot Bergen gikk forbi Nøttveit og videre til Smøråsveien. Deler av den opprinnelige kirkeveien brukes i dag som turvei. På 1800-tallet måtte bøndene selv bygge og vedlikeholde veiene. På 1700-tallet var det generalveimesteren som påla bøndene pliktarbeid for å bygge veier, men fra 1840-årene krevde bøndene selv bedre veier og var ofte selv viktige bidragsytere for å ferdigstille veiene. Fra Smørås går det en gammel kjerrevei opp på Hamrefjellet og i ring rundt Bjørnevatn med en utløper til Nøttveit. Den er bygget som forsvarsanlegg av soldater innkalt til nøytralitetsvakt i 1914-15. Bergen by svært vanskelig å erobre fra sjøsiden, men man fryktet landgang i Fana området, og landveis fremrykning. Militærveien var derfor ment for nærforsvar med mobile 8,4 cm feltkanoner. Fra Hamrefjellet kunne man dermed beskyte en fiende i hele området mellom Fanafjellet og Nordåsvannet. Militærveien skulle bare gi sikker tilkomst og tilførsel av ammunisjon samt rom for manøvrering av artilleriet. Storparten av vaktstyrken var bygdefolk som visste hvordan kjerreveger på bygdene ble laget. Så er også Militærvegen bygget slik gårds- og kjerreveier ble laget på 1800-tallet, med steinsatt veilegeme og veikanter av større steinblokker.Veien har stedvis fått nytt grusdekke, og over myrete partier er det enkelte steder lagt tredekke. Langs lengre strekninger er det opprinnelige dekket av større steiner og håndsteiner i behold og bra vedlikeholdt.

På sørøst-siden av Smøråsfjellet finnes en løpe- eller skyttergrav. Den ligger like ovenfra Hatlestad terasse. Skyttergraven er tørrmurt og skal være anlagt under andre verdenskrig. Den ligger i et skogholt av gran som nå delvis er ryddet. Under krigen, da her var mindre vegetasjon, må det ha vært godt utsyn herfra mot Vallaheiene med Osvegen og Kalandsvatnet. Helt sør på Hamrefjellet finnes tre bunkere tett samlet på en høyde som kalles Orrhaugane. De ligger i dag godt skjult i den tette granskogen, men har hatt fritt og godt utsyn ned mot Klokkarvatnet, østover mot Hamre og vestover mot Fanahammeren. 

Kilde: Kulturminnegrunnlag__76191a

Turer i området