Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

På gamle trakter

14. juli, etter et par uker på feriereise, var det på tide å få signert boka som nå var plassert i Kråkenesmarka. Nydelig vær og godt turselskap for dagen satte en ekstra spiss på turopplevelsen. Siden jeg hadde vært der før var det egentlig ikke nødvendig med noe kart for å finne fram. Tok meg også tid til å gå frampå 'kanten' og nyte utsikten mot Naustdal. Det er det som er det fine med turorientering, at man ikke behøver å haste videre til neste post, men sette seg ned, nyte stunden og la noen tanker få fly litt i friluft.

To turer i ett

Jeg brukte to turer på disse postene, og årets gullmerke ble sikret på post 46 med ett poengs margin. Og ved turens ende var det altså bare ti poster igjen på kontrollkortet. Og så blir det noen turer til postkassa i juli, august og september. Det er moro, dette her. Og som jeg har sagt til flere; Bikkja må jo luftes likevel. Det blir alltids anledninger nok til å traske gatelangs ellers i året.

På 1. pinsedag konsentrerte jeg meg om postene som ligger sør for veien ut til Digreneset; 37-41. Det er nesten unødvendig å si at det regnet, men det gjorde det altså og nå bryr jeg meg nesten ikke om det lenger. Postene lå greit til som en rundtur på neset som stikker ut i Digrenesvatnet. Jeg har vært her og padlet kano før en gang, og det var artig å se terrenget fra land. Jeg fulgte et litt utydelig traktorspor utover, også der hvor det forsvant i svært bløte myrer. Ellers var det greit å finne vei gjennom småskogen tilbake mot veien. Det som ikke var så greit var gjerdene som går på kryss og tvers. Greit nok at man skal skille eiendommer og utmarksbeiter, men jeg tenker unektelig mitt om naboskap når jeg støter på sauegjerder med piggtråd på toppen. Uansett, både Bamse og jeg kom oss over selv om femti kilo hund er veldig mye hund å løfte, og han liker det definitivt ikke. Men må man, så må man. Etter en fintelling kom jeg til at det var like greit å ta to poster til på nordsiden av veien for å få en mer lik fordeling av turene, og tok med meg 42 og 43 før retur til bil, hjem og dusj.

Da ble triumfferden 2. pinsedag noe helt annet. Blå himmel, noen få skyer og strålende sol ellers gjorde at selv ei softshelljakke utenpå skjorta ble ganske svett. Fortsatt var myrene fryktelig våte, men denne runden går du ikke uten vanntett fottøy uansett. Det er definitivt ikke noen akutt fare for skogbrann, for å si det sånn. Om terrenget var vått og myrfullt, var postene tilsvarende lett tilgjengelige, og hele runden var gjort på en drøy time tross fotografering og annen aktivitet på mobiltelefonen som oppdatering av Twitter og Facebook. Det må jo markeres at man har passert 300 poeng og kvalifiserer for gullmerke. En gang dingsofil, alltid dingsofil.

Møte med inspektørene

OK, Det skal innrømmes at dette ikke akkurat er ferskvare. Turen ble gått 2. juni og været var som det har vært mye denne sesongen; vått. Siden har det vært mye annet å gjøre enn å turblogge. Likevel, ettersom jeg har startet friskt, får jeg fortsette med det. Dessverre har jeg ingen bilder å legge ved denne gangen fordi jeg klarte å legge mobilen igjen hjemme. Men så fikk jeg gå i fred for den. Ikke får jeg til å lage GPS-kart heller, for programvareverden er så viselig innrettet at skillet mellom kartpakken 'Bergen' og 'Ålesund' deler turen i to, og Garmin Base Camp vil ikke vise kartdelene samtidig på Mac. På GPS-en går det sømløst, men altså ikke på dataskjermen. Illustrasjonen har jeg derfor lånt fra en kjær gammel LP, Pink Floyds album Atom Heart Mother. Kommer tilbake til det.

Terrenget på dette kartet var nært, og alle postene lå greit til med tanke på veivalget. Som tidligere nevnt er det noe som stritter imot når jeg må gå fram og tilbake samme veien. Det ble det mye av denne gangen fordi vegetasjonen sammen med heftig regn ikke gjorde det særlig fristende å 'bushe' gjennom. Da fikk det heller bli litt fram og tilbake. Postene 31 til 33 lå langs ett spor og var problemfrie selv om jeg var litt utålmodig inn mot post 33. Der ble det litt 'lost in space' før jeg fikk synkronisert hode og kart.

Fram til post 34 var det også enkel orientering, hadde det ikke vært for et antall grinder og elektriske gjerder å passere. Det er nå en ting, men når du først støter på sånne hindringer er det en god grunn til det. Og grunnen er beitedyr, i dette tilfellet tre nysgjerrige kyr. De hadde både blikk og oppstilling som på coveret til Pink Floyd, skjønt en annen farge. Det er ikke helt fritt for at pulsen stiger litt når du møter en slik velkomstkomité. Men det gikk greit både for meg, Bamse og krøtterne. Både vi og de la godviljen til, og vi fikk passere.

Postene 35 og 36 lå på en tredje avstikker, og heller ikke her var det vanskelig å finne fram. Utfordringen, om jeg skal kalle det noe sånt, var at jeg så post 36 fra stien på vei til post 35. Det var litt irriterende når man har bestemt seg for å ta postene i nummerrekkefølge, for sånne postflagg har en nesten magisk tiltrekkende virkning. Jeg beit tenna sammen og gikk opp til 35 først. Så ble 36 en fin dessert på vei tilbake til bilen. Også på denne turen holdt klær fra Stormberg og fottøy fra Scarpa mitt på det tørre. Da gjorde det jo ikke noe at himmelens sluser åpnet seg.

Kråkenesmarka rundt

Så var man altså halvveis i årets postjakt, og da kom altså sesongens første skikkelige bomtur. Fra post 23 tok jeg selvsikkert sikte uten å konferere kompasset og la i vei. Noe av den hastige avgangen skyldtes en hund av meg som ville komme seg bort fra smellene fra skytebanen. Uansett, vi tok helt feil retning i terrenget og var skikkelig på bærtur, -uten spann.

Etterhvert ville jeg sjekke postbeskrivelsen som jeg hadde notert på mobilen, og oppdaget at den ikke lenger var med på lasset. Da var det veldig greit å kunne gå sporet tilbake med GPS-en i hånd. Mobilen ble funnet i lyngen under postflagget, og vi kunne forsøke på ny. Nå sjekket jeg himmelretninger og kart, og post 24 dukket opp der den skulle, og 25. Det var skrekkelig vått i myrkanten fram til 26, men så tok 27 oss opp i høyden. Gjøken gol, hegren protesterte mot ubudne gjester i myra hans og sannelig stakk ikke sola nedom et øyeblikk også. Da er det fint å være i skogen.

Derfra var det bare å runde av med 28, 29 og 30 før jeg sikta på kraftgata nede i lia, og fulgte den tilbake mot skytebanen. Det ble en litt lang runde som kjentes godt i beina, særlig med tjue minutter strafferunde innbakt. Men 6,7 km på 2 timer og 42 minutter er et greit tempo i terreng uten altfor mye ferdigtråkka stier.

Still a few bugs in the system

Det er sjelden noe å si på opplegget til orienteringsgruppa når det gjelder det analoge som befinner seg ute i skogen. Når jeg ikke finner en post der jeg mener den skal være, er det alltid meningene mine som er feil. Det nytter ikke å skylde på kartet eller plasseringa av posten.

Men her inne i den digitale verden er det et par ting å peke på:
- Som tidligere innlegg viser stemmer ikke koden på post 9 med kontrollopplysningene til det elektroniske klippekortet. Siste tegn på flagget må utelates ved registrering på nettet.
- Post 29 mangler i det elektroniske klippekortet.
- Postene 52 - 60 gir bare ett poeng hver seg ved elektronisk registrering. Jeg har ikke finregnet på det, men det kan kanskje bli vanskelig å oppnå gullmerket da.

Jeg håper rette vedkommende kan fikse på dette. Så får det heller være at de ikke kan gjøre noe med nedbørmengden i langtidvarslet. E-post om saken er sendt til Marius Dalin.

Postjakt i øsende regn

Lillebjørn Nilsen synger sin hyldest til fisketur i øsende regn. Jeg er for min del ikke så sikker på det. Visst er jeg glad i å fiske, men når det øser ned vil jeg heller være i bevegelse hvis jeg ikke skal være under tak. Så når bikkja jo må luftes uansett, var det greit å fortsette der kveldsturen i går sluttet. Og når man bare er tjue minutter fra dusj og tørre klær, kan været være som det vil.

I dag var en sånn dag, men du verden hvor fint det kan være i skogen selv om det er så vått at stiene burde vært tegnet med blått på kartet, det står vann selv i skråningene og vanligvis passérbare myrer krever kystskippersertifikat. Det fosset og bruste i alle elver, og det var mange flere bekker i terrenget enn på kartet.

Dagens rute var slik at jeg måtte holde hardt på prinsippene. Å ta postene i nummerrekkefølge var ikke det mest nærliggende. Jeg parkerte ved Kirketeig og gikk veien opp til Slåttene. Der tok jeg til høyre for å komme opp til post 18, gå over vollen på Ulltangstølen til post 19 og så ned igjen via postene 20 og 21. Da var det nesten surt å passere post 22 på veien oppover og vite at jeg etterhvert skulle gå opp den bakken en gang til bare for å gå ned igjen til slutt. Det er et eller annet i meg som absolutt misliker å gå fram og tilbake samme veien.Takk til postleggerne, men jeg visste jo at dette var noe jeg risikerte da jeg bestemte meg for å gjøre det på denne måten. Det blir nok ikke siste gangen det skjer.

Ang. kode på post 9

Jeg ser at det er flere enn meg som har stusset over at det elektroniske klippekortet ikke aksepterer koden som er oppgitt på postflagget. Det er nok en menneskelig glipp, for hvis man kutter siste tegn i koden går det fint, og du får besøket og dine rettmessige poeng registrert.

O-TUR 3

Det er neste farlig, dette her. Bare et lite glimt av kveldssol i vest, og så ble lysten til å gå i skogen større enn fornuften tilsa. Egentlig skulle Bamse og jeg ta det helt med ro i dag, og bare luffe en tur i parken. Men et nytt kart og fire fristende, lett tilgjengelige poster rett ovenfor tunet til en kamerat jeg skulle hatt noen ord med ble tungen på vekstskåla. På med turtøyet og avgårde.

Vi fikk vekslet de nødvendige ordene med kompisen og en kjekk tur som startet bratt, men som ble snillere etterhvert. Ørlite grann plundring fordi jeg glemte å sjekke hvilken vei skrenten skulle gå, og lette litt på feil side av kollen. Deretter en snik av en post som var gjemt noe inni granskauen. Men ikke noe problem, egentlig. Igjen takker jeg Førde sport og Scarpa for at sokkene holdt seg tørre hele veien. Det er så sytalaust å kunne plaske ubekymret rundt i bekker og myrer.

O-tur 2

Jeg tok med bikkja og stakk ut mellom et par regnbyger etter middagen. Ettersom postene altså skal tas i rekkefølge var det bare fire poster tilgjengelig i dette terrenget, og det var fort gjort.

Terrenget var som annonsert i informasjonen åpent og lett framkommelig. Postene bød seg fram på lang avstand og det var like lett å gå i terrenget som på det som var av stier og halvt gjengrodde skogsveier. Rett nok var det flere poster på samme kartet, men de var altså plassert langt ute i rekka. Så det får vi komme tilbake til. Grei tur, og vel tilbake i bilen begynte det å hølje ned. Perfekt taima.

Første kart unnagjort

OK, jeg kunne ikke dy meg, og sånn som postene var plassert på første kartet var det nesten ikke mulig å la noen stå igjen selv om det ble seint. Vi tømte hele kartet på første turen. Det var liksom like greit å gå hele runden i steden for å snu og gå samme veien tilbake.

Bamse og jeg har ventet med lengsel og smerte på at turorienteringa skulle starte. Faktisk var jeg på nippet til å sende en utålmodig e-post for å høre hvordan ståa var. Men så kom jeg på å logge meg inn her, og der slo nyjeten mot meg; Posene var i butikken. Men det var dårlig gjort å poste den nyheten kl. 23.43 natt til søndag. Hallo? Det er ingen av sportsbutikkene som er åpne på søndag!

Men nå er vi i gang. Som tidligere nevnt skal årets poster besøkes i nummerert rekkefølge, og på første kartet var det ikke noe problem. Det ga seg selv, og med skogsvei, tydelig sti og et meget godt kart ble det en grei start. Litt kluss på et par poster ettersom hukommelsen ikke klarte å stokke beskrivelsene riktig. Dermed ble det et par strafferunder for å finne posten som jeg mente skulle være ved en skrent, men som faktisk lå ved ruinen jeg gikk glatt forbi.

Lett å gå, men litt bratt, glatt og stedvis kronglete. Likevel er vi veldig godt fornøyd med 4,83 km på GPS-en, én time bevegelsestid, 1:43 totaltid og hjemme igjen før det ble veldig mørkt. Takk for turen. Fortsettelse følger.