Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

Så var det gjort

Kartet med postene innenfor flyplassen på Bringeland var spennende. Her hadde jeg ikke vært annet enn på vinterstid, og ikke særlig mye av det heller. Men post 27 'benk’ visste jeg godt hvor var, for der har mange som meg trengt en pust i bakken og en bit Kvikklunsj på tur fra Langeland rundt Fauskestølen.

Nå var det ikke snø, og ettersom de fleste postene ligger på eller nær løypetraséen ble det én lang tur for meg og hunden, mer enn å bruke terrenget. Det var overraskende tørt og ganske lett å gå. Likevel brukte vi nesten tre timer på 'runden’. Vi tok oss altså god tid, tok bilder og en skikkelig hvil på benken.

Nå er alle postene registrert, men vi gir oss ikke før vi har besøkt kassa på månedens poster. Flere av stedene frister dessuten til gjentakelse, og det er vel det som er vitsen. Turorientering er jo på en måte som guidet tur på steder det ellers er vanskelig å komme på selv.

Bare husk 40 kroner til bommen når du skal kjøre inn til Djupedalen.

Bonusrunde i pinsen

Det var ikke meningen å jakte poster i pinsen. Da skulle vi på topptur andre steder i fylket. Men så la en i juniorlaget seg til med influensa, og utsvevelsene ble amputert. Da var det god å ha noen poster igjen på Langeland nord.

Jeg parkerte på Høgda og tråkket forbi badegjester i strandkanten nedenfor Hafstadstølene. At det bare var snaue to uker siden det lå is der så ikke ut til å plage småtassene som herjet i vannet med luftmadrass og mer til. Så fort kan klima i Sunnfjord snu.

Veivalget var egentlig ganske lett. Fra veien opp til post 54, videre til 55 og så følge bekken og myrdraget oppover. På post 58 passerte vi 400 poeng, og årets gullmerke var i boks. Fra post 60 raste vi korteste vei gjennom terrenget ned til vannet igjen. Kjapt og greit, og nå lå det bare noe ytterst få snøflekker igjen. Når dette skrives er nok de også borte.

Overnattingsturorientering

Med ny turhund i huset er det mange ting som må trenes på, også overnatting i telt. I den sammenhengen kom det bra med at det var lagt ut et lass poster rundt Hunsrasta og Brulandsstølen.

Seint en kveld, etter at folkevandringen var slutt og parkeringsplassen på Høgda var tømt tuslet Aredhel og jeg innover, slo opp teltet ytterst på odden og avsluttet dagen med en kveldsrunde til de nærmeste postene.

Neste morgen kom sola på teltduken presis kl. 07, og da var det ingenting annet å gjøre enn å stå opp. Ute på et blikkstille Bekkjevatn la ei canadagås og var litt gretten fordi vi overnattet midt i matfatet.

Etter frokost dro vi til skogs, opp mot Brulandsstølen, ned til Digrenesvatnet og tilbake langs elva. Alle postene var i boks før lunsj og det var fremdeles mye igjen av en varm og deilig dag. Turorientering med overnatting anbefales på det varmeste, og på Hunsrasta er det både benker, bord, toalett og tak over hodet hvis det trengs mer enn bare telt.

Trugetur i mai

Som nevnt i forrige bloggpost var det såpass med snø i terrenget inn mot Viestølen at det krevde ekstraordninære tiltak for å ta resten av postene. Truger er kjekt å ha på en godværsdag, selv om det er litt rart å ty til slike redskaper i slutten av mai. Men når sola skinner fra nesten skyfri himmel og bekkene sildrer er det bare å la det stå til.

Skjønt trugene hjalp bare til at jeg ikke tråkket gjennom til knes eller lenger der jeg måtte over større snøflater. Snøen var så råtten og grovkornet at den ikke hang sammen i det hele tatt, så både oppover og nedover risikerte man at underlaget sklei unna.

Kveldstur

Etter et par regntunge dager letta været, og det ble en rask runde inn mot Viestølen for å lufte vett og hund. Nå tror jeg at jeg har vært på alle postene som er nogenlunde tilgjengelige uten ski, truger eller mye baksing i råtten snø. Så da er det vel greit å legge inn noen hviledager og gå litt i tog i steden.

Men du verden så mye mer inspirerende det er å tråkke rundt i myr og mose enn på asfalt. Mye dyrespor i snøen mellom post 15 og 16. Og rådet om å bruke støvler på disse turene er definitvt ikke ment som en spøk.

Nesten katastrofe...

Det ble en kjapp tur i dag også. Og like ved parkeringsplassen, på den lille stumpen av gamlevegen, lå en bil i grøfta og en buss fra Firda Billag hadde velta over på sida. Men det var ingen fare, bare forberedelse til en øvelse.

Så ferden gikk videre langs stien mot post 49, og deretter videre oppover mot 52 og 51. Her opp ligger det en god del snø fremdeles, men det er ikke noe slit å komme seg fram til fots. Selvfølgelig tråkker man gjennom av og til, men ikke verre enn at det går an.

På veien tilbake tok vi med post 50, og da vi passerte 'ulykken' hørte vi at AMK bekreftet mottatt beskjed. Så har var det bare å komme seg unna før vi ble stengt inne av blålys og sirener.

Kunne ikke la være

Været var vått og grått i dag, og med mersmaken fra turen på Moskog i går fortsatt hengende i, ble det opp igjen dit for en ny økt.

Jeg var litt i overkant kjekk i forrige post hvor jeg erklærte at også årets poster skulle tas i nummerert rekkefølge. Etter en nærmere kikk på kartene er det herved dementert. Det ville i så fall betydd flere lange turer for bare én post av gangen; Se bare avstanden fra post 25 til post 26, og deretter hvor 27 og 28 er plassert. Glem det!

Så dagens runde, for det ble en runde, gikk fra parkeringsplassen ved E39, forbi post 1 som ble tatt i går, og ut i terrenget mot post 12. Og sånn fortsatte det oppover i lia til vi var på vei nedover mot post 4 hvor jeg snudde i går. Det var lett å gå 'fritt' i terrenget og kartet en fornøyelse å lese. Det var stort sett rett på uten noen problemer. Unntaket var muligens post 5 som ikke var noen lek. Den står litt kronglete og smått rasfarlig til etter min mening. Informasjonen som fulgte med fortalte om muligheten til å forstyrre familien Hjort i frokosten. Vi fant bare restene av hjortefrokosten, men derimot vet jeg nå hvor jeg skal dra for å se tiurleik.

Uansett, første kart er fullført og over til neste. Når rekkefølgen på postene ikke betyr noe lenger, kjørte jeg opp på kommunegrensa på Høgda for å se hvor mye vinter det var igjen. Det var ikke skremmende mye snø der nå. De flekkene som ligger igjen minker raskt i regnværet og kan forseres med litt høye sko eller støvler. Bikkja var forferdelig sølete på labbene etter turen på Moskog, så vi tok en liten stikker mot post 53 som jeg mente å huske fra kartet hjemme hvor lå, og dermed fikk vi skylt av både labber og bein. Kjekk ordning.

Endelig

Etter å ha fulgt med utleggingen av poster på bloggen her, er nok betjeninga i sportsbutikkene lei av å ha meg hengende denne uka. «Tirsdag: Nei, ingen kart.»
Tordag: «Nei, ikke i dag heller.»
Lørdag kl. 10.10: «Fortsatt ingenting» (Sporten sørsida).
Lørdag kl 11.45: «Beklager» (Erdal sport).
Lørdag kl. 14.45: «En pose turkart, takk.» -Værsågod.
Dermed rakk jeg en tur til Moskog før middag sammen med den lille hunden som akkurat rakk å avslutte sesongen med meg i fjor, og som nå er nesten voksen, i alle fall i størrelse. Det var en befrielse å komme på andre trakter enn de vanlig lufterundene våre. Det skal trening til for å bli en god terreng- og ekspedisjonshund, og det kommer turorienteringa til å hjelpe oss med. Også i år skal postene tas i nummerrekkefølge, for sportens skyld.
Postene var en grei åpning. Lett tilgjengelige, men mye søle nederst i bakken pga. skogsarbeid. Men fra post 2 og oppover var det bare fryden. Fortsettelse følger...