Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

Våler varde

For oss som ikke er lokalkjent i Vålerområdet, er det utfordrende å finne ut hvor vi skal starte turen. Det hadde vært til stor hjelp om kartet ikke hadde stoppet ved Rv 120. Hadde vi hatt kartdetaljer på den andre siden av veien, kunne vi kanskje ha funnet en av stiene som går inn til post 71 og 72. Vi fant ikke noen parkerings-muligheter der det står Klypen på kartet. Når det i tillegg er graving langs hele den aktuelle strekningen, samt hogstmaskiner som har ødelagt eventuelle stier, blir det ekstra vanskelig. Vi fant tilslutt plass til bilen, men å gå langs veien for å finne stien, var livsfarlig. Vi ga opp.

Mistet kontrollkort, Larkollen

Hadde en fin tur på Larkollenkartet på tirsdag. Dessverre mistet jeg kontrollkortet på veg til post 45. Hadde forresten en skikkelig bom der. Terrenget der ute er ikke av det enkleste.:-)

Om noen finner kortet, kan jeg kontaktes på 90859016.

Per Oscar

Post 47

Jeg var også på 47 og fikk feil ved bokstav som sto på posten. Det skal være den 3. bokstaven lenger ut i alfabetet.

Larkollen

Tatt ti poster i Larkollen, men får ikke registrert post nr 47 – kommer opp at det er feil. Har bilde av posten med bokstaven på.

Kompass mistet

På vei fra post 9 til post 10 rastet jeg på en stubbe rett øst for hogstfeltet og stien/hogstveien. Her tror jeg at kompasset mitt ble liggende igjen. Hvis noen tilfeldigvis finner det, er min e-post adresse: a.j.sogaard@gmail.com.

For øvrig vil jeg takke for all den interessante historiske informasjonen som er lagt ut om noen av postene og de områdene postene ligger i. Veldig positivt!!

Hvorfor har vi så mange kullmiler i skogene rundt Moss?

I Mossemarka syd er 3 av postene plassert ved kullmiler. På orienteringskartene har kullmilene en svart ring som symbol, men hvorfor er de der? Kullmiler ble anlagt allerede i folkevandringstiden i forbindelse med utvinning av jern, men hvorfor finnes det så mange spor av kullmiler i vårt område den dag i dag?

En viktig årsak er Moss Jernverk, opprinnelig Moss Jærnværk, som ble anlagt på Nordbakke ved Mossefossen i 1704-06 (etter ønske fra den dansk-norske kong Frederik IV), men som ikke riktig kom igang før etter 1749, etter å ha skiftet eiere flere ganger. Verket ble grunnlagt da myndighetene i København ønsket å konkurrere mot Sveriges jernproduksjon. I det sørlige Norge var de rikeste jernfunn i Arendalsfeltet ved Arendal, men grunnet behov for tre til produksjon av trekull for masovnene og fossekraft for drift av masovnenes blåsebelger ble jernverk ofte anlagt andre steder enn ved malmgruvene. Ved Moss var det god tilgang på kraft fra Mossefossen, det var mye skog, og beliggenheten ved fjorden gjorde innskiping av råvarer og utskipning av ferdige produkter enkel.

Kull ble produsert fra skogene rundt Moss og Son. Jernverket selv eide flere gårder rundt Nes på Jeløy hvor det ble produsert kull. Ved at jernverket fikk enerett til avvirkningen av skogen i en radius på om lag 2,5 mil (såkalt cirkumferens), medførte dette at bøndene i dette området pliktet å produsere og levere trekull og andre råvarer til verket.

Ved utgangen av vinteren 1719–1720 var det store restanser på bøndenes levering av trekull. De manglende leveransene skyldtes dels at skogen var uthogd, dels krigen, men også at bøndene var motvillige til å overholde leveringsplikten. Mangelen på trekull medførte at kulldrift nesten alltid var mindre lønnsomt enn annen utnyttelse av skogen. Under Bernt Anker forsøkte verket å få myndighetenes tillatelser til repartering (et bestemt kvantum for hver gård). Det fikk han ikke gjennom, og det var tydelig at myndighetene ikke ønsket å gå for hardt på bøndene for å få dem til å overholde leveringsplikten. For hele tidsrommet 1750–1808 mottok verket så lite trekull at verket ikke kunne produsere for fullt. Det meste av trekullet ble brent og levert av bøndene på vinteren, og det ble mange sledeturer til Moss.

Restene etter gamle kullmiler ses ennå som nærmest vegetasjonsfrie områder i skogen, med en diameter fra 8 til 20 meter, med askerester i marken, og med en jordvoll rundt. Kullene ble produsert i ca. 1 meter dype groper i bakken, og med en diameter på inntil 1,5 meter, såkalte kullgroper.

Skrevet av

Poster på Ødemørk

Ødemørk eller Mørk som den opprinnelig het, er en gammel gård som trolig ble lagt øde under Svartedauen. Gården ble tidlig på 1600-tallet adelsgods tilhørende Carsten Rosenkrantz og ble senere et bruk under Kambo gods. Den første bruker og leilending vi kjenner til het Karl Mørk som holdt til her til ca. 1660. I følge kvegskatten i 1658 besto besetningen av 1 hest, 4 kuer, 6 sauer og 3 geiter. Fram til midten av 1700-tallet ble gården betegnet som fattig, men fra midten av 1700-tallet omtales Ødemørk som såkalt bondegods. Deretter ble gården drevet fram til 1900 da brødreparet Pettersen (som begge var ugifte) fraflyttet gården og slo seg ned i Moss. Ødemørk hadde deretter diverse eiere inntil Vestby kommune kjøpte området for kr 85000 i 1936.

Post 22 er lagt på en gammel husmannsplass langs Ishavet. Husmannsplassen het Villskog og lå under gården Grefsrød. Om Villskog vet vi lite, men vi ser i dag rester av et par steinmurer som er rester etter en stue og et uthus. Plassen er også gressbevokst og relativt åpen i sterk kontrast til området rundt.

Skrevet av

Poster på Deør

Skogen rundt Son er stadig “under angrep” fra anleggsmaskiner og både Deør-området og Store Brevik-området blir i økende grad utbygget. Vi har derfor valgt å bruke Deør-kartet i år, mens den pågående utbyggingen fremdeles er i startfasen.

Postene er lagt nær stier. Det er bare post 2 som krever at man forlater sti mer enn 50 meter. Post 3 er lagt på Mortenshytta som er en gammel husmannsplass. Noen mener at Marilyn Monroes farfar kom herfra (har bl.a. vært skrevet artikler om denne teorien i Moss avis og Vestby avis). Det vi vet helt sikkert er at denne husmannsplassen ble bygslet bort til Svend Jensen for livstid i 1822 mot at han skulle delta i onnearbeidene på Skøien gård, noe de vissnok aldri fikk den godeste Svend til å gjøre. Siste husmann (en Bergersen) på Mortenshytta ga seg i 1908 og hytta fungerte deretter som sommerbolig. Navnet kommer av at stedet opprinnelig skulle ha blitt bygget av Morten skomaker. Mortenshytta brant siden ned og posten ligger midt i hovedhuset mellom restene av komfyren og annet kjøkkenutstyr. Merk at Mortenshytta er eget værsted på yr.no.

Fra post 3 til post 4 kan man gå i gammel gjenvokst innmark (se opp for piggtråd) eller følge Gamle kirkevei til man kommer til den tidligere gården Solvang (også værsted på yr.no) som i dag er en avsidesliggende boligeiendom. Eiendommen er bebodd og er inngjerdet. Ved gjerdet til Solvang tar man av fra Gamle kirkevei og følger en utydelig sti helt fram til skrenten der post 4 henger lett synlig. Denne utydelig stien er mulig å følge mot nordenden av hyttegrenda på Stensli. Herfra er det fin sti helt inn mot post 5.

Skrevet av