Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen – Post – 17

Hvorfor har vi så mange kullmiler i skogene rundt Moss?

I Mossemarka syd er 3 av postene plassert ved kullmiler. På orienteringskartene har kullmilene en svart ring som symbol, men hvorfor er de der? Kullmiler ble anlagt allerede i folkevandringstiden i forbindelse med utvinning av jern, men hvorfor finnes det så mange spor av kullmiler i vårt område den dag i dag?

En viktig årsak er Moss Jernverk, opprinnelig Moss Jærnværk, som ble anlagt på Nordbakke ved Mossefossen i 1704-06 (etter ønske fra den dansk-norske kong Frederik IV), men som ikke riktig kom igang før etter 1749, etter å ha skiftet eiere flere ganger. Verket ble grunnlagt da myndighetene i København ønsket å konkurrere mot Sveriges jernproduksjon. I det sørlige Norge var de rikeste jernfunn i Arendalsfeltet ved Arendal, men grunnet behov for tre til produksjon av trekull for masovnene og fossekraft for drift av masovnenes blåsebelger ble jernverk ofte anlagt andre steder enn ved malmgruvene. Ved Moss var det god tilgang på kraft fra Mossefossen, det var mye skog, og beliggenheten ved fjorden gjorde innskiping av råvarer og utskipning av ferdige produkter enkel.

Kull ble produsert fra skogene rundt Moss og Son. Jernverket selv eide flere gårder rundt Nes på Jeløy hvor det ble produsert kull. Ved at jernverket fikk enerett til avvirkningen av skogen i en radius på om lag 2,5 mil (såkalt cirkumferens), medførte dette at bøndene i dette området pliktet å produsere og levere trekull og andre råvarer til verket.

Ved utgangen av vinteren 1719–1720 var det store restanser på bøndenes levering av trekull. De manglende leveransene skyldtes dels at skogen var uthogd, dels krigen, men også at bøndene var motvillige til å overholde leveringsplikten. Mangelen på trekull medførte at kulldrift nesten alltid var mindre lønnsomt enn annen utnyttelse av skogen. Under Bernt Anker forsøkte verket å få myndighetenes tillatelser til repartering (et bestemt kvantum for hver gård). Det fikk han ikke gjennom, og det var tydelig at myndighetene ikke ønsket å gå for hardt på bøndene for å få dem til å overholde leveringsplikten. For hele tidsrommet 1750–1808 mottok verket så lite trekull at verket ikke kunne produsere for fullt. Det meste av trekullet ble brent og levert av bøndene på vinteren, og det ble mange sledeturer til Moss.

Restene etter gamle kullmiler ses ennå som nærmest vegetasjonsfrie områder i skogen, med en diameter fra 8 til 20 meter, med askerester i marken, og med en jordvoll rundt. Kullene ble produsert i ca. 1 meter dype groper i bakken, og med en diameter på inntil 1,5 meter, såkalte kullgroper.

Skrevet av