Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen – Post – 56

Puttåsen

Siste OlaDilt tur i år gikk til Puttåsen. Jeg manglet post 56, 57 og 60 (58 og 59 har jeg tatt sammen med poster ved Krokvann tidligere i høst). Parkerte ved parkeringsplassen ved Ellingsrudflaten, så gikk vi innover og fikk med oss årets siste 3 poster. Da var alle 90 postene "i boks"!

Her var det ikke stort sopp å se, kanskje pga. det fine været vi har hatt nå, eller kanskje det ikke er så mye sopp i dette området?

Ned til Svartputt, videre vestover. Junior ønsket å ta en titt på Lauvtjern med tanke på ev. senere fisketur. Dette er et vakkert skogstjern, i nordenden ligger to hytter (en speiderhytte og en privat, tror jeg).

Deretter gikk vi tilbake til Svartputten, også der vaket det en ørret. Videre gikk vi østover, så en liten omvei sørover til Nuggerudsteinen, eller Djevelens (Fandens) prekestol som den også kalles. Det er flott utsikt østover herfra!

Deretter bar det nordøstover - og nedover de bratte skråningene mot Nuggerud der veien mot Mariholtet går. Derfra var det kort vei tilbake til bilen.

Årets OlaDilt er altså slutt for vår del, alle postene er tatt. Noen turer blir det fortsatt, jeg tenker meg kanskje en tur til kløftene ved Hauktjern bl.a. mens jeg fortsatt har junior som turfølge. ;-) Ellers er det jo nok av turer å velge i frem til snøen kommer. :D

Til orientering!

Et litt anderledes innlegg....
Allerede i oktober starter nedtellingen til OlaDilt postene settes ut igjen. En ting er at jeg liker å finne poster. Dessuten finner jeg nye løpetraseer på denne måten. Og siden jeg løper i Østmarka 5-6 gng.pr.uke så er det greit å oppdage nye tråkk / stier / ruter.
Og så til årsaken til at jeg skriver dette innlegget. Mange av turgåerne i Østmarka kjenner meg allerede pga. bikkja - jeg har Norges eneste reine anfalls- og reaksjonshund (han er 1 av 25 servicehunder). Og jeg har da epilepsi.
Og er en av disse epileptikerne som nekter slutte og løpe pga. sykdommen.
Men jeg ser også at det ikke er morsomt for andre turgåere og plutselig få noen "i fanget" som har gått i bakken med krampeanfall. Da er det lett å tenke hjerteattak....
Så derfor denne ideen om å skrive dette innlegget på turbloggen. Jeg løper jo ofte der det er andre "Diltere" (jeg har lagt ved et bilde av oss). Så hvis dere ser dette menneske "nede for telling" så er det 99,9% sikkert at det ikke er noe annet enn et epilepsianfall.
De er ikke farlige - de bare ser litt stygge ut. Noen ganger må ambulanse tilkalles åga. skader jeg har pådratt meg under fallet. Men stort sett så ordner alt seg. Jeg trenger at noen er der helt til det er sikkert at jeg er på nett igjen. Og husk; Jeg skjønner ikke selv at jeg har hatt anfall eller at jeg er skadet (hvis jeg er det). Hold meg gjerne litt igjen - til dere er sikker på at jeg skjønner at jeg har hatt et anfall. Og skjønner hvordan jeg skal komme meg hjem igjen (Rustadsaga). Og beklager den merkelige oppførselen min etter et anfall; Da blir jeg sta trønder da. Som absolutt skal fortsette treningsturen.

Nå skal jeg av gårde etter 3.periode postene på Lutvann. Med barnevakt (som hendig nok er O-løper)...

Bente Bruvoll