Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

2. periode poster Spinnern – og litt om erosjon og post 44

Jeg tok alle fem postene rundt Langvann på en runde, og er enig med Bente og Jorunn – med en tilleggskommentar. Post 44 er lagt på et helt håpløst sted i terrenget! Jeg gikk nesten rett på posten så den var ikke spesielt vanskelig å finne. Men posten er plassert i en bratt skråning slik at terrenget rundt den blir fullstendig ødelagt og tråkket i stykker. Det er noen uker siden jeg var der, og allerede da var området rundt posten fullstendig tråkket i stykker. Jeg frykter at den siste tidens nedbør og fortsatt tråkking av diltere vil erodere skråningen fullstendig. Kjære Ola Dilt; unngå å plassere postene slik at vi diltere påfører landskapet ubotelig skade!

Selvsagt etterlater vi oss spor når vi går etter postene. Men fotspor er vanligvis relativt skånsomme. Da er det betydelig verre med sporene etter sykling på blåstiene – se bildet; slikt synes jeg er trist. Vi beveger oss i naturen fordi vi er glade i den, og vi ønsker ikke å ødelegge den. Erosjon er en naturlig prosess, men ubetenksom bruk av naturen kan virke ødeleggende. Det var en glede nok en gang å oppleve landskapet rundt Langvann, men plasseringen av årets post 44 var lite gjennomtenkt. Håper dere kan hensynta dette i senere postutsettinger. Jeg er veldig glad i Østmarka og ønsker at den tas best mulig vare på. Jeg trives veldig godt med Ola Dilt og ønsker meg poster som plasseres fornuftig i forhold til alle de ivrige dilterføttene som etter hvert vil tråkke til og fra postene.

Jeg er så visst ingen ungsau, og to større ryggoperasjoner har begrenset ”rekkevidden” i forhold til tidligere. Men gleden over naturopplevelsen og utfordringen med å finne ”tråkige” poster er fortsatt like stor! Årets naturopplevelse hadde jeg like nord for Gjevikputten da jeg helt uforvarende havnet i selskap med en flokk kyllinger som løp desperat rundt i lyngen for å gjemme seg. Røya (mora) skreik over seg og hadde fryktelig vondt i vingen sin der den sjangla av gårde noen meter foran meg på stien bort fra kyllingene. Den fulgte meg – dvs jeg fulgte den - i nesten hundre meter før vingen var i orden igjen :-)