Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Fjerne poster langt der inne

Fredag 5. juni ble dagen da sommeren kom i Oslo og anledningen bø seg til å utforske noe av det aller innerste i Østmarka. Jeg startet fra Losby Gods og etter trygt å kommet forbi golfballene, bar det sørover på veien mot post 81. Jeg hadde lest Ola Dilts innlegg 9.mai om fjernpostene og ville følge rådene der. Sykkelen var dessverre ikke i brukbar stand, så det ble litt ekstra veitrasking i gummistøvler.
Ned til post 81 vet var som beskrevet, en del bush fra krysset der blåstien til Finland tar av fra bilveien. Men returen rett sørover etterpå til blåstien var helt enkel, og jeg vil nok anbefale det som trase inn til posten. Posten ligger for øvrig på østsiden helt sør i bukta. Terrenget innenfor er meget vått så det kan være greitt å vite på forhånd.
Ved Opptjern var det tydelig sti som tok av fra veien og svingte raskt sørover. Nokså med en gang dukket det opp en fristende, grønn bakke bratt oppover i sørøstlig retning. Fulgte denne opp på ryggen og så sørover, litt opp og ned, til posten. Her ble det en god hvil etter to timers marsj.
Jeg hadde tatt med turkart over Østmarka (1. 30 000) nordøstre del i tillegg til det vanlige turkartet på 1:25 000. Dette siste har få detaljer og har vel sitt grunnlag tilbake til 1950-60 tallet. Legger ved bilder av begge kartene med ruta jeg fulgte. Mulig det finnes GPS kart som er ok,- det bruker ikke jeg.
Fra post 82 gikk jeg ca 100 meter sørover før jeg svingte østover og ned med kurs mot et par tre hytter rett øst for nedre/ Nordre Bjørtjern. Ola Dilt hadde tydeligvis valgt å gå sør for tjernet. Men den bekken de beskrev som vrien, ville jeg unngå. Satset derfor på at det var mulig å gå nord for tjernet og i kanten var det faktisk et slags tråkk. Der lå også en gammel Kjentmannspost som jeg hadde vært innom i februar 1969. Ennå stod stemplingsboksen og litt av platen igjen.
Fra hytta øst i N. Bjørtjern er det greitt på sti sørover til post 83. Og der var det også meget vakkert.
Nå kom strekket beskrevet som litt “diffust” av Ola Dilt. Men aller først var det å komme seg sørover langs vannet rett vest for posten . Det var faktisk litt vrient, men med litt flaks fant jeg en passasje etter 40-50 m. Bare hold vannkanten, så dukker muligheten opp.
Et myrdråg sørvestover ledet meg så opp til et større myrparti, men dette var tørrere og passerbart så jeg kom på en rygg som jeg fulgte sørover til omtrent der den beskrevne bekk skulle være. Det var så vått denne dagen at det sildret og rant flere steder, så akkurat bekken fant jeg ikke. Men løfter du blikket her, vil du se at “gryta” hvor Bjørnholttjern og post 84 ligger, begynner å tegne seg. I tillegg til kompass kurs ble det altså nokså “grov” orientering. Omtrent slik må o-løp på 1950 tallet ha vært. Det var på dette strekket at jeg virkelig fikk prøvet meg på denne turen, og sjansene for å at jeg skulle gå meg totalt bort begynte å demre underveis. Men så begynte det å gå utfor og ned til tjernet og til posten kom jeg. Ola Dilt hadde skrevet at det var en “Idyllisk og fin åpen myr ved posten.” Det var det med øyet som ser da, jeg fant ingen grunn til å raste der. Men gjør det gjerne, eller stopp i hvertfall lenge nok til å kjenne litt på den merkelige fjerne, stemning her inne. Du er langt vekk fra alt her, også fra stier og veier.
For å komme til post 85 gikk jeg først nokså rett nordover og opp på en høyde rett vest for en lang myr. De aller fleste myrene i området er søkk våte og ikke mulig å gå på. Fra høyden gikk det greitt ned i dalen med den stiplete skiløypa. Der var det også en gammel driftsvei å følge ned til vannet. For å komme videre langs Morterudvann bort til posten, måtte jeg først bratt opp fra viken jeg var kommet ned i. Oppe i høyden var det lett å gå. til neste lille dal og vik. Derfra var det mer farbart ut mot vannet. Ved posten var det en flott rasteplass der det ble en etterlengtet siesta. Fra viken litt vest for posten var det greitt å gå rett over til bilveien.
Og så var det en drøy marsj tilbake der jeg fikk god tid til å kjenne på stemningen. Jeg kan ikke helt sette ord på det, men noe inne meg fortalte meg at jeg hadde vært et sted, langt der inne, hvor jeg sjelden kommer.
Først golfballene og ståket av golferne brakte meg ut av dette. Jeg var tilbake i sommer Oslo.
Takk til Ola Dilt.