Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

Hvordan kommer dette til å gå?

Tok postene 38, 32 og 33 på en solskinnstur i ettermiddag. På vei tilbake fra Mariholtet til parkeringsplassen på Ellingsrud, kom jeg over dette motivet i veikanten (se bildet). Jeg har gått langs denne veien mange ganger før, men aldri lagt merke til fenomenet før i dag.

Undrer meg på hvordan utviklingen blir de kommende (ti)år? Makan til optimist …!

Fjernpostene

Ola Dilt takker Reidar Kjær for et flott innlegg om Fjernpostene!

Det må ha vært en fin tur i ødemarka!

Hilsen Ola Dilt

Fjerne poster langt der inne

Fredag 5. juni ble dagen da sommeren kom i Oslo og anledningen bø seg til å utforske noe av det aller innerste i Østmarka. Jeg startet fra Losby Gods og etter trygt å kommet forbi golfballene, bar det sørover på veien mot post 81. Jeg hadde lest Ola Dilts innlegg 9.mai om fjernpostene og ville følge rådene der. Sykkelen var dessverre ikke i brukbar stand, så det ble litt ekstra veitrasking i gummistøvler.
Ned til post 81 vet var som beskrevet, en del bush fra krysset der blåstien til Finland tar av fra bilveien. Men returen rett sørover etterpå til blåstien var helt enkel, og jeg vil nok anbefale det som trase inn til posten. Posten ligger for øvrig på østsiden helt sør i bukta. Terrenget innenfor er meget vått så det kan være greitt å vite på forhånd.
Ved Opptjern var det tydelig sti som tok av fra veien og svingte raskt sørover. Nokså med en gang dukket det opp en fristende, grønn bakke bratt oppover i sørøstlig retning. Fulgte denne opp på ryggen og så sørover, litt opp og ned, til posten. Her ble det en god hvil etter to timers marsj.
Jeg hadde tatt med turkart over Østmarka (1. 30 000) nordøstre del i tillegg til det vanlige turkartet på 1:25 000. Dette siste har få detaljer og har vel sitt grunnlag tilbake til 1950-60 tallet. Legger ved bilder av begge kartene med ruta jeg fulgte. Mulig det finnes GPS kart som er ok,- det bruker ikke jeg.
Fra post 82 gikk jeg ca 100 meter sørover før jeg svingte østover og ned med kurs mot et par tre hytter rett øst for nedre/ Nordre Bjørtjern. Ola Dilt hadde tydeligvis valgt å gå sør for tjernet. Men den bekken de beskrev som vrien, ville jeg unngå. Satset derfor på at det var mulig å gå nord for tjernet og i kanten var det faktisk et slags tråkk. Der lå også en gammel Kjentmannspost som jeg hadde vært innom i februar 1969. Ennå stod stemplingsboksen og litt av platen igjen.
Fra hytta øst i N. Bjørtjern er det greitt på sti sørover til post 83. Og der var det også meget vakkert.
Nå kom strekket beskrevet som litt “diffust” av Ola Dilt. Men aller først var det å komme seg sørover langs vannet rett vest for posten . Det var faktisk litt vrient, men med litt flaks fant jeg en passasje etter 40-50 m. Bare hold vannkanten, så dukker muligheten opp.
Et myrdråg sørvestover ledet meg så opp til et større myrparti, men dette var tørrere og passerbart så jeg kom på en rygg som jeg fulgte sørover til omtrent der den beskrevne bekk skulle være. Det var så vått denne dagen at det sildret og rant flere steder, så akkurat bekken fant jeg ikke. Men løfter du blikket her, vil du se at “gryta” hvor Bjørnholttjern og post 84 ligger, begynner å tegne seg. I tillegg til kompass kurs ble det altså nokså “grov” orientering. Omtrent slik må o-løp på 1950 tallet ha vært. Det var på dette strekket at jeg virkelig fikk prøvet meg på denne turen, og sjansene for å at jeg skulle gå meg totalt bort begynte å demre underveis. Men så begynte det å gå utfor og ned til tjernet og til posten kom jeg. Ola Dilt hadde skrevet at det var en “Idyllisk og fin åpen myr ved posten.” Det var det med øyet som ser da, jeg fant ingen grunn til å raste der. Men gjør det gjerne, eller stopp i hvertfall lenge nok til å kjenne litt på den merkelige fjerne, stemning her inne. Du er langt vekk fra alt her, også fra stier og veier.
For å komme til post 85 gikk jeg først nokså rett nordover og opp på en høyde rett vest for en lang myr. De aller fleste myrene i området er søkk våte og ikke mulig å gå på. Fra høyden gikk det greitt ned i dalen med den stiplete skiløypa. Der var det også en gammel driftsvei å følge ned til vannet. For å komme videre langs Morterudvann bort til posten, måtte jeg først bratt opp fra viken jeg var kommet ned i. Oppe i høyden var det lett å gå. til neste lille dal og vik. Derfra var det mer farbart ut mot vannet. Ved posten var det en flott rasteplass der det ble en etterlengtet siesta. Fra viken litt vest for posten var det greitt å gå rett over til bilveien.
Og så var det en drøy marsj tilbake der jeg fikk god tid til å kjenne på stemningen. Jeg kan ikke helt sette ord på det, men noe inne meg fortalte meg at jeg hadde vært et sted, langt der inne, hvor jeg sjelden kommer.
Først golfballene og ståket av golferne brakte meg ut av dette. Jeg var tilbake i sommer Oslo.
Takk til Ola Dilt.

Lutvann en dag med mye vind

En flott liten tur i dag på Lutvann – et lite ekkort sjarmerte – og så lå denne lille krabaten å solte seg – ikke store karen, hode var vel bare litt størren enn lillefingerneglen,
PS. ligger post 21 ved feil stein?? Var ikke langt fra, men syntes steinen bortenfor stemte mer med kartet.

"Mini" - Spinner'n?

Jon Kittilsens reklame for turen på Spinner’n avgjorde turvalget på 2. Pinsedag.
Det ble en meget fin rundtur der vi startet ved Askvann og tok postene i rekkefølge 45, 41, 42, 43 og 44. Dette ga mange fine muligheter til å følge myrdrag og åsrygger. Men vått var det, så gummistøvler ser ut til å være tingen en stund ennå.
På høyden 200 m sør for post 44 kom vi over en mindre “bauta stein”.
De fleste kjenner kanskje til steinen oppe på Spinner’n? (Den er markert som spesiell detalj rett vest for post 43).
Denne mindre steinen likner litt på den, men lener seg til en annen stein. Kan begge være varder for en gammel ridevei? Et mulig tørt alternativ til ferdsel langs myrdragene i øst som kanskje heller har vært en vintervei?
Eller er det bare naturens egne krefter som har plassert steinen slik?
Østmarkas gamle ferdselsveier er uansett en spennende del av turopplevelsene. Sammen med andre spor etter folks liv i skogen, gir de muligheter for nye historiske Ola Dilt poster i framtiden.

Lerkestien post 40

Vi hadde fin tur i dag, even ,Tyra og irene til post 40 lerkestien.gikk også turen den 12 mai uten å finne posten, men antok at det var fordi posten ikke ennå var satt ut. Men ser nå at den ble satt ut den 8! Har snakket med flere som ikke har funnet posten eller som synes den var vanskelig å finne. Nå fant vi den med en gang, ligger helt inntil stien og kan vel ikke overses. Er den satt opp på nytt for lettere å oppdage? Eller har vi rett og slett gått forbi i søvne den første gangen?

Mer "nåla i høystakken"

Så artig med nøkkelen til Inger som vi fant da vi var på ny tur for å lete etter hundebånd som ble mistet tidliger i uka. Vi traff et par på post 41 som hadde snakket med Inger og ble klar over nøklene…Og på veien til post 42 fant vi båndene midt i bushen..utrolig ! Det har nok vært mange gode krefter ute i dag, for dine nøkler hang pent på post nr., 42-På veien hjem treffer vi Petter som du også hadde snakket med og som hadde ditt telefonnummer…. Nøklene ligger tørt, varmt og godt på disken her på Sandbakken nå:-)Bare å komme innom, åpent til 16 i morgen.

"Nåla" som ble funnet i høystakken"

...eller “ Underets tid er ikke forbi” kan også være forslag til skoleoppgaver. Hvem har ikke mistet noe i skogen som de aldri regnet med å finne/få igjen?! Det skjedde med meg i dag. Hadde parkert på Grønmo og syklet til enden av bilveien. Glad og fornøyd kom jeg tilbake til sykkelen fra morgenturen til post 41,42 og 43. Men nøklene lå ikke der de skulle…. Jeg nevner dette for noen av turfolkene jeg møter på, uten egentlig å ha troen på å se nøklene igjen. Oppgir mob.nr til de første jeg møter på. Og hvem er det som ringer senere på dagen og forteller at nøklene utrolig nok er funnet?! ....av Irene på Sandbakken som fant de i en skråning ved en av postene!!! Tusen takk til Petter som var formidleren og tusen takk til Irene som fant dem! Ikke bare lager hun god mat på Sandbakken, men hun er også et råskinn til å finne “nåla i høystakken”!!!! Jippi!!!!

Spinnern rundt

Hvis noen trenger en skoleoppgave, så kunne de jo prøve å finne ut hvor mange tjern i Oslo-marka som heter Svartkulp.

Kjempefin tur på Spinnern-kartet med Sandbakken som utgangspunkt.