Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

"Me har juksa litt"

Også i turorientering følges dette slagordet! Jeg trodde i mitt enfold, at når noen hadde klippet en post, sto den ute. Inntrykket ble bekreftet av at ved å klikke “Mer info” på post 71, står det: Posten er tilgjengelig 26. mai 2013 til 1. oktober 2013, akkurat som de andre postene på dette kartet. Så jeg fylte tanken, robbet sparebørsa for bompengemynter og dro avgårde på min fjerde tur til dette kartet. Forgjeves, og en telefon til den ansvarlige bekreftet at posten befant seg hjemme hos han og han var forferdet over at posten var “klippet” på nett. Men det er egentlig rett fram, min fotodokumentasjon av alle poster fra i fjor og i år viser at kodene på mange poster er de samme. Nå skal ikke jeg si at post 71 er klippet for bevisst juks, kanskje noen bare har hatt lyst til å prøve om koden fra i fjor virket? Og en klippet post kan ikke “trekkes tilbake”. Bordet fanger!

Kaffepost med tellende poeng?

Det er noe som ikke stemmer her. Allerede nå finnes det deltagere som har 71 poeng, dvs. at kaffeposten er på plass og kan finnes/klippes. Hadde jeg visst det, skulle jeg selvsagt besøkt den i dag (17/8), da jeg fant de 8 siste postene, og attpåtil en periode parkerte akkurat ved kaffeposten. Turen ble ekstra lang, for jeg gikk meg rett og slett bort rundt Oftentjernet, jeg så ikke på kartet på en time, og syntes vannet jeg hadde på høyre side ble vel langt, etter at stien hadde klatret høyt opp mellom skrentene. Til slutt kom jeg til en hytte nede ved vannet, og der var den en person hjemme. Jeg kommenterte at jeg syntes dette Oftentjernet var større enn jeg trodde, og fikk som svar at du er ikke ved Oftentjernet nå, du er ved Herva! Jeg hadde gått rundt åsen uten å oppfatte at jeg hadde snudd 180 grader, gått langs hele Fugletjern og trodde det var Oftentjernet, og til slutt endte opp noen hundre meter fra parkeringsplassen i enden av vegen. Snakk om en som kan orientere? Enden på visa ble at jeg passerte post 56, som jeg fant tidligere på dagen, en gang til, for å komme meg ned til postene 58 og 59. Det ble en lang tur, og attpåtil mistet jeg tollekniven min. Skulle noen finne en hjemmelaget tollekniv så melder jeg meg på som interessent!
Ruten lese slik:
1) Parkering Nyhussætra, sporing ikke slått på før teksten “Sporing”.
2) Finner post 60 (som det vises, ligger alle mine GPS sporingsdata litt til venstre)
3) Finner post 56.
4) Går langs Oftentjernet, finnes post 57, planen var å returnere langs vannet, men finner på at jeg skal gå rett til 58.
5) En sti lurer meg opp i skrentene, og jeg ser vann på høyre side, og tror fortsatt det er Oftentjernet (hvilket det IKKE var)
6) Jeg går og går, har sti, og ser ikke på kartet før jeg treffer en hytteeier som kan fortelle at jeg har gått stikk motsatt av det jeg trodde. Jeg tar opp kompasset, og riktig: Det jeg trodde var syd, var plutselig nord.
7) Jeg går bort på bilvegen, og følger den noen hundre meter, og starter sørover igjen, forbi post 56 på nytt.
8) Resten sier seg selv.

Flott artikkel med bilder i OA

Når en tenker på “slitet” med å vandre i gammel skog er det fint å få slike innspill som Magasinartikkelen “Eventyrskogen” i OA for 17. august, et innspill foran Friluftsfestivalen, og med motiver fra Totenåsen. Jeg ble plutselig redd for at mine noe spøkefulle innlegg i turbloggen om anstrengelser forbundet med turer på Totenåsen skulle bli tatt litt for alvorlig! Jeg er vant med åpent landskap og vidder fra Venabygdsfjellet, men mine turorienteringsopplevelser de to siste somrene på Totenåsen har sannelig gikk meg opplevelser som jeg ikke ville ha vært foruten. Og brattlendt tett skog har jeg vokst opp med, Venabygda er ikke akkurat kjent for slake lier og bølgende lettgått landskap. Artikkelen med underoverskrift “Det blir færre grønne flekker på kartet” er et veldig bra produkt av Håvard Lund, og Brynjar Eidstuens fotografier er alltid slik at en ikke bare kikker over dem, men virkelig går i dybden og begynner å STUDERE bildet. Bildet av han som står i gammelskogen med sauene og kikker etter flyene som dundrer inn mot Oslo Lufthavn er som det skulle vært meg selv på leting etter poster. Så enda en gang takk til Toten-Troll for et flott opplegg, og at det er noen som legger til rette for at vi skal oppleve dette på denne måten!

Entusiasten på Nyhussætra

Det må være litt av en entusiast som i sin tid kom på tanken å lage orienteringskart i dette terrenget. Her er det en geologi som går på tvers av alt, uansett! Dette er ikke for folk flest, nå snakker jeg om området mellom Hervenknappen og Lersjøen. Sist misset jeg på 53, nå gikk jeg stien rundt Hervenknappen, og gikk så og si rett på. Men da var det også gjort. Forsøket på å gå rett mot 54 ble et slit, langs stup, ned skrenter, og langs nye stup, til tider så det ut som jeg måtte helt ned til Mjøsa igjen. Og slik fortsatte det. Attpåtil mistet jeg kompasset, det oppdaget jeg halvveis nede til bilen, og måtte opp igjen til post 51. Men jeg rakk likevel, v.hj.a. strategisk parkering, å finne 49 og 50 før retur til Gjøvik. Selv etter to turer og lange dager her, har jeg fortsatt åtte poster igjen på dette kartet, langt fra veg men heldigvis med stier ser det ut til, på et kart som har flere skrenter og stup enn jeg har sett på noe kart før, og attpåtil med den vanskelige målestokken :)

Opplevelsen Nyhussætra

Jeg lover høyt og hellig at jeg ALDRI mer skal kjøre Torsætervegen med ny bil når vegen er nyhøvlet og etter solid regnvær. Jeg har aldri før i mitt liv som bilfører hatt så sølete bil! Selv om jeg var dyvåt selv kjørte jeg rett til selvvask på Statoil Kallerud og spylte, lenge!

Nok om det, det var spådd regnvær, men på Gjøvik var det fint, og jeg hadde bare dette kartet igjen, så jeg ville prøve, men jeg hadde aldri vært på disse kanter før, og det ble spennende. Det var skikkelig bratt opp lia, det ga fort litt utsikt. Jeg kjørte så langt vegen gikk, og da begynte regnet, men ikke så hardt, så jeg la trøstig i veg. Første mål var ikke turorientering, men en geocache som skal befinne seg nær toppen. Jeg tok feil sti, men jeg fant en sti fra enden av vannet, så det gikk like bra.Midt oppe i lia møtte jeg to hyggelige turorienterere, de kunne bekrefte at jeg var nær toppen. På toppen tok regnet meg skikkelig, tåka kom, og noe av oppgaven gikk ut på å sikte mot masta på Torsæterkampen, men jeg så hverken kamp eller mast, jeg fant geocachen likevel, og fikk signert uten at loggen ble våt. Stempling på post 52 gikk også greit, men ettersom jeg først var så langt inne, ville jeg prøve på flere poster, og siktet mot 53. Det ble et slit, attpåtil mislykket, posten fant jeg aldri, farlig var det også, med mange tøffe, vanskelige små stup. Og nå vet jeg hva goretex i fjellstøvler er for noe, det er en membran som skal sørge for at vannet kommer inn, men ikke ut igjen! Nå ble tåka ikke lett å takle, jeg ga opp alle poster, og ukjent som jeg var i terrenget, ble nå hovedpoenget å finne igjen bilen. Jeg er visst ikke så verst til å orientere, for v,hj.a. terrengforhold, bl.a. mye stigining for å ta seg over Hervenknappen (Hervakampen) på nytt, fant jeg fort igjen stien på rette siden, og da gikk resten greit. Toppen av kaka var, at da jeg var vel igang med bilkjøringa, kom sola, akkurat der hvor utsikten er som aller finest, det var rent overveldende. Men sølegjørma på nyhøvlet Torsæterveg i regnværet glemmer jeg aldri. Da jeg kom ned på asfalten kom den store overraskelsen, den var tørr! Altså en dag av de sjeldne. Men fra hvilken kant skal en angripe postene nordøst for Hervenknappen? Dette er virkelig ikke lett! Hilsen Per Lillevold

Geocache

Til alle interesserte, det finnes geocacher i områdene, den siste jeg har funnet er ikke så langt fra post 43.

Oksbakken 11. juli 2013

For noen dager siden rekognoserte jeg området og fant de to postene som lå nærmest veg, nemlig post 34 og 45. I dag var det særdeles fine forhold, og jeg ville forsøke resten og startet tidlig. Og for en som er vant til mer åpne landskap, kan jeg trygt si at jeg strevde. Jeg sikter meg fra punkt til punkt, og da blir det mye berg- og dalbane, jeg har logget ruta mi, og de som har greie på orientering vil sikkert si at denne karen utnytter ikke de muligheter som finnes når du leser kartet riktig. De stier som skulle finnes, er ikke like lett å bli oppmerksom på, det blir mye trakking i lendet. Et sted, like ved bekken jeg har bilde av, kom ei svart søye springende imot meg, den trodde nok jeg hadde med noe godt. Jeg spurte etter nærmeste sti, og hun brekte et tydelig svar, men den stien passet ikke meg :) . Men en opplever mye på den måten også, jeg fant rydningsrøyser der ingen skulle tru at nokon kunne rydde jord, hytter der stormer har knekt store trær rett foran hytta, for lenge siden, og fortsatt ligger der. Hvordan noen kan finne på å bygge hytte midt inne i tjukkeste skogen er meg en gåte, men noen trives sikkert med dette også. Men kanskje har ikke skogen alltid vært like tett og uframkommelig som den føles nå. Artig er det likevel. Jeg legger ved ruta mi, for ti poster fra 35 til 44. Det ble 8 km på 3 timer og 54 minutter, ruta er også logget via mobiltelefonen og programmet Endomondo, men dette er et klipp fra min Garmin eTrex20.

Skjærsjøen - siste del (Skjærsjøen syd)

En så flott dag som dette måtte utnyttes selv om stølheten satt fast i bena etter myrvandringen langs Skjærsjøen onsdag. Jeg plottet inn krysset mellom totenåsvegen og en traktorveg for å parkere passende for de postene jeg kalte Skjærsjøen Syd (29-31), og Garmin’en viste veg. Det elektroniske bomanlegget, for KUN kort, var ikke til det beste for bilen foran, han hadde ikke kort! Vi løste problemet ved at jeg trakk kortet to ganger, han fikk den ene kvitteringen og jeg fikk hans 45 kroner. Jeg trodde dagens postjakt skulle bli enkel og kortere enn gårsdagens Skjærsjøen Nord, men det stemte ikke, 5,3 km her, mot 4,7 for dagen i forveien. Mygg og fluer konkurrerte om plassen i varmen! Og heretter vil jeg ha respekt for postbeskrivelsene “under stup” eller “under skrent”, jeg brukte utrolig lang tid på disse. Etter post 29 kom jeg opp på ca 520 moh,, her var det faktisk utsikt til alle kanter, og i øst kunne jeg se et hyttefelt, kanskje er det Oksbakken? Vegen videre mot post 30 ga meg en åpenbaring av et område i myra med flekkmarihånd, så selv om myr er tung å gå i, var dette belønning for strevet. Dette må være vår fineste lille orkidé i naturlig forekomst! Traktorvegen var god å finne for turen tilbake til bilen, etter all myrvandringen, likevel en svett opplevelse, så hjemturen til Gjøvik og grillen ble lagt om Skreia og Bilitt. Kiosken på Bilitt er jo landskjent for sin gode softis, attpåtil med lakrisstrø! Kan man få noe bedre etter en slik dag?

Digital advarsel ;)

En pekeskjerm kan være fin å jobbe med, men her er min erfaring med iPad mini: Når du har skrevet et innlegg, kan du gjøre to ting, du kan editere innlegget, eller du kan slette det. De to punktene du skal klikke (peke) på ligger tett ved siden av hverandre. Skal du editere, må du virkelig peke riktig på skjermen, for da min grove pekefinger skulle peke på blyantsymbolet, traff den søppelkassesymbolet, og det kom IKKE spørsmål om du virkelig mente å slette hele innlegget. Innlegg og bilder om avslutningen av Skjærsjøenkartet forsvant rett i søppelkassen!

Skjærsjøen

Dette kartet er en ny opplevelse for meg, som turorienterte for første gang i fjor (2012). Nytt var også det flotte elektroniske bomanlegget for vegen inn (her kan du visstnok kjøre gjennom til Hurdal, når vegen langs Mjøsa er utigjengelig, og etter hva jeg har hørt er dette korteste vegen til Gardermoen). Konklusjon for Skjærsjøen-terrenget: Mye myrlendt, og med uframkommelig skog. Den stien jeg hadde bestemt meg for å følge fra post 21 til post 28, spesielt langs Skjærsjøen, var ikke lett å trå med mine lave sportsstøvler, Post 27 ga en smule utsikt, den var til gjengjeld bra! Men turen opp hit gikk forbi et felt med det rene kaos av vindfall, Dagmar må ha hatt mye å gjøre i disse traktene! Åpent terreng er ikke bra for postflaggene, det hang og slang i vinden etter en eneste snor, de tre andre hadde mistet festet (skulle kanskje vært maljer i den myke plasten). Jeg forsøkte å reparere, noe som vedlagte bilde viser. Det resulterte i at jeg glemte kniven min, som jeg hadde satt fast i den vindfelte furua, og måtte returnere, heldigvis kom jeg på det ganske fort. Skjærsjøsæterruinene var en opplevelse, her har vært fastboende for mer enn et kvart årtusen siden. Turen tilbake til bilen, på stien langs Skjærsjøen var en blandet opplevelse, noe som vaskemaskinen fikk lide for da jeg kom hjem, men det fine var nærkontakt med en trane, og en annen, ukjent svømmefugl ute på vannet.