Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

Etterskrift om stolpejakt og turorientering

Toten-Troll har lagt til to av sine stolpejaktkart til turorienteringen, visstnok for å tilfredsstille regler fra Orienteringsforbundet om forskjellige vanskelighetsgrader for orientering. Dermed har to av stolpejaktkartene kommet med i nettregistreringen av postene, nemlig Kolbu og Skreia. Disse to kartene gir da ikke bare poeng innen stolpejakten, men også for turorientering, dersom du klipper stolpene også her. Stolpepoengene blir ikke lagt til hovedpoengsummen, som jo slutter på 71 poeng, men blir lagt til i klippsummen. Ettersom datamaskiner jo er noen kløppere i å sortere, så har de sortert på poengsummen først, og for alle med lik poengsum har maskinen sett på antall klipp, og lagt inn det som 2. sorteringskriterium. Skulle noen ha likt antall poeng, og også likt antall klipp, slår muligens en tredje sortering inn, kanskje alfabetisk. Dette har ført til, at ettersom jeg har registrert stolper direkte i stolpejakten med QR-kode, og scannet QR-koden med en egen app som husker bokstavene (i-nigma), og sender koden til meg selv som tekstmelding, slik at jeg kan klippe stolpene også på nett når jeg kommer hjem, har blitt plassert alene på toppen av listen (foreløbig). Dette var en så artig effekt fra datateknikkens sorteringsalgoritmer at jeg kvitterer med to bilder fra det forgangne Skreia, en mur og ei bru, dette er bilder fra min stolpejaktvandring rundt på Skreia. Murer ser ut til å ha vært en egen greie på Skreia, oppe i Engsmarka, nokså langt oppe på kartet, på ei åpen glenne, finnes også en kjempemur som hadde en turorienteringspost forrige året. Og dette var ikke bare en vanlig mur, det var også noen stålkonstruksjoner langs muren, så jeg har lurt veldig på hva som har foregått her en gang i tida. Men bildene i dag dreier seg altså om muren i Helgestadfeltet (?) og brua ved gamle Landheim.

Takk for i år!

Det ble en varm søndag på Flyplassenkartet, de 10 siste postene som sto igjen av årets Toten-troll turorientering. Jeg har mange ganger mislikt terrenget her, bløt myr veksler med rullesteinsterreng, men her har postene blitt lagt på en slik måte at det var en naturlig “tur” å gå fra post til post i nummerrekkefølge. Skikkelig bra opplegg! Og denne gangen sviktet teknikken meg, så da jeg steg ut av bilen på tverrveien sør for området og beveget meg mot post 1, hadde jeg ikke noe annet enn kartet å hjelpe meg med, så det ble å studere fasongen på myrene, bekkene, og de få høydedragene som finnes, og jammen dukket postene opp, en etter en. Jeg trodde da at noen få poster ville holde, men jammen hadde jeg med meg alle 10 da jeg var ferdig. Da var jeg også ferdig, bokstavelig talt!

Grønne turer - Toten-Troll

For å tilfredsstille Orienteringsforbundets regler om turer av forskjellig vanskelighetsgrad, har Toten-Troll definert to av sine stolpejaktkart som “grønne turer”. Dette er Skreia og Kolbu. De kan logges her, men må for stolpejaktens egen del logges direkte i stolpejakten. Men poenget mitt er , som disse bildene viser, at Skreia tydeligvis har sin egen regnskog, eller urskog om du vil, direkte i sitt eget nabolag, dette er flott!

Kaffeposten, 21. august 2016

Det klarnet opp, sola ble riktig god og varm, da var det dags for å koste på seg enda en tur på kartet Sisselrotkampen for å finne, logge og delta på Kaffeposten. Det var mange tilstede, og folk kom både i bil og på sykkel og mange kombinerte kaffetreffet med å plukke manglende poster på dette kartet. Det ble servert særdeles god kaffe, etter sigende det samme kaffeslaget som SAS bruker ombord på sine fly! Og kakene var av det gode, hjemmebakte slaget. Tusen takk for kaffe og kaker, og trivelige samtaler. Noen bilder fra dagen, ikke bare kaffeposten, blir lagt ved.

Sisselrotkampen - sommerens to fineste dager

(17. og 18. august) Sisselrotkampen har jeg forskjellige opplevelser fra, i fjor hoppet jeg over en bekk, fikk en strekk i høyre akillesen som jeg slet med hele høsten, men nå har jeg trent det bort igjen. Jammen måtte jeg over den samme bekken igjen i år, men nå tok jeg det pent! Bratt opp lia, og det er vel det som kan sies om terrenget her, der er bratt, både oppover og nedover. Jeg tok seks poster denne dagen, og med en god rast ved samme rasteplass som i fjor, fine benker nord for S. Huetjern. Og det planlegges visst for mye rasting her, ei lita bu full av vedsekker for framtidig behov!

S. Huetjern er et flott vann med mange vannplanter i nordre enden, virkelig et fint syn, men blomstringen er ikke på det fineste enda.

Andre dagen parkerte jeg ved første oppkjøring til hyttefeltene, rett ned for post 69. Dette ble nok en av de lengste turene mine, for etter å ha gått runden helt opp til post 61, ruslet jeg bort til Langsetra og registrerte koordinatene for kaffeposten i tilfelle jeg ikke kunne komme dit, og beviset på at jeg har vært der legges ved her i JPG-format. Men nå ser det ut til å bli fint vær, så da tar jeg nok en tur til kaffeposten. Fra Langsetra bushet jeg rett ned til post 56, med Lars Monsen-rast der (en bekk, en primus, og en pose “rett i koppen”). Det ble en lang mars langs bilveien tilbake til bilen, men når akillesen nå er helt i orden er det ingen sak! De eneste levende vesener jeg kunne finne på turen var sauer ved Korsbekken (den første dagen) som absolutt ville bli fotografert og klappet på. Takk for følget!

Skjellungshøgda - etter regnvær

Jeg hadde pusset opp fjellskoene mine – Alfa Walk King, og ville nå erobre Totenåsen i fjellstøvler. Det var 10. august, og det hadde nok vært bortimot nedbørsrekord natta før. Første varselet var ei bru over en bekk rett sør for Torsætra, der gikk vannet over brua, men enda ikke over mine fjellstøvler. Men det var bare begynnelsen. Overalt sto stiene fulle av vann. og skoene var snart dyktig våte, men jeg fant mine fem poster, og forflyttet parkering til krysset mot Syttelia, jeg hadde nok betalt bompenger for feil veg, men pytt-pytt! Her begynte problemene for alvor. Myra inn mot post 50 var bløt, mer enn bløt, og da jeg skulle hoppe over en bekk gikk det riktig galt, jeg plumpet i bekken og sto med vann over knærne. Jeg følte meg som Lars Monsen når han vasser over hele vassdrag med et smil om munnen! Men beina føltes ikke gode, for selv om jeg vridde sokkene godt, greide jeg ikke å få dem på meg igjen, og måtte deretter gå barbeint i mine Walk King. Det føltes ikke bra, og det ble med post 50 og 51 ut fra den posisjonen, og jeg lovet meg selv, aldri mer Totenåsen i noe annet enn gummistøvler.

Dagen etter tok jeg utgangspunkt i stikrysset mot Myrtjern, og tok de fem siste postene derfra. Man opplever mye artig på Totenåsen, f.eks. har noen satt et flott bord med fastmonterte benker på en helt tilfeldig plass ute i skogen, nesten ute i ei myr, Og borte ved Skjellungen står ei tømmerhytte som ser helt forlatt ut, er det noen som eier den? Den kunne vært et flott utgangspunkt for neste skrekkfilm på norske kinoer. Men der er også noe flott, en super god gammeldags vannpumpe i et lite pumpehus, like ved vegen, med oppslag om hvem som eier pumpa, men med en veldig hyggelig beskjed til turfolket: versågod forsyn dere. Og det gjorde jeg, takk for det gode vannet!