Ny her?

Registrer deg for å samle dine tur-o klipp, delta i vennskapelig konkurranse med venner og kjente og del turopplevelser med andre i vår turblogg.

Turbloggen

Takk for turorienteringen 2017

Alle som har gjort en innsats for at turorienteringen på Totenåsen har blitt til det det er, skal ha stor takk! Poster skal settes ut, kart skal trykkes, det skal samles data for en storstilt historikk gjennom adelskalender etc. Personlig har jeg en historie rundt dette som jeg vil dele, jeg skulle finne en geocache ved Sønstebysætra i 2012, jeg var ivrig på den, fordi det kunne bli min første FTF (førstemann til å finne). Det ble det, loggen i boksen i rydningsrøysa hadde blanke ark. men den hadde noe i tillegg, det var lagt inn kart for Toten-Trolls turorientering, og nærmeste posten var nettopp ved denne røysa, så den var til å logge umiddelbart. Dette dro på seg, enden på visa var at jeg fant alle postene det året, Siden har jeg fortsatt, slik at turorienteringen har blitt langt viktigere enn det å finne geocacher. I år (2017) har jeg slitt litt med vonde knær, og fyller snart 79 år, så jeg har tenkt at dette må være siste året med såpass aktiv postjakt som jeg har bedrevet hittil. Stor var derfor overraskelsen, og ganske symbolsk ble det også, at årets siste post for meg, etter kaffeposten, ble nettopp en ny post ved rydningsrøysa der det hele startet. Da kan man trygt si at ringen er sluttet, så takk for i år, og nok en gang takk til alle som har gjort dette mulig!

Reinsvollmarka

Akkurat når jeg skriver dette leser jeg overskriften på nettsiden med stor fornøyelse, her står: “ – – – finne naturens perler — — og byr på spenning og opplevelser utenom det vanlige!” Med dette terrenget føltes postene godt gjemt. Jeg måtte nesten tråkke på dem for å se dem. Men alt gikk bra til jeg skulle prøve meg på post 7 “nord i myr”. Hvordan tolke “nord i myr” når det er myr overalt i forskjellige nivåer? Jeg hadde planlagt å ta postene i en stor ring og startet med post 5 osv. sørover, mitt sørligste punkt ble da høyspentlinja. Det virkelige strevet startet da jeg skulle ta post 6 etter post 10, terrenget motarbeidet meg sterkt! Men virkelig ille ble det fra post 6 til post 7, jeg måtte gi opp! Og ikke nok med det, jeg tråkket rundt i supervanskelig terreng så lenge at jeg mistet følingen med hvor jeg var. Men imponerende er det med disse mega-steinene, ikke noe sted i verden har jeg sett slike samlinger av kampesteiner slengt rundt i terrenget. Det hjalp ikke å benytte GPS, den pekte i alle retninger, det var ikke dekning, og uten å vite hvor jeg var hjalp ikke kompasset stort heller. Og hva kan jeg gjøre med en kompasskurs når det ikke er framkommelig den veien kompasset peker. Jeg måtte prøve å sikte meg inn på bilen, gikk og gikk, hørte lyd fra flyplassen i feil retning, sola var borte, men jeg hadde følelsen av at jeg gikk mot den istedet for fra. Jeg ville gjerne til venstre, men tett skog og kjempesvære vindfall stengte alt. Så jeg gikk og gikk og plutselig lysnet det foran meg, det var høyspentlinja, mitt sørligste punkt tidligere på dagen. Turen ble dobbelt så lang som planlagt, og tre timer lengre enn tenkt, og resultat ble bare 7 av 10 poster, post 7 greide jeg ikke og dermed droppet jeg også post 1 og 2. Det ble nok min dårligste tur på de seks årene jeg har vært med, I fjor hadde jeg glemt både kompass og GPS på Flyplassen-turen, fant likevel alle 10 postene bare v.hj.a. kartet og hadde en fin opplevelse. Så Flyplassen kan gi folk ganske forskjellige erfaringer.

Holokampen

Holokampen, kart fra Toten-Troll, ga meg fine opplevelser og vonde knær. Å ta seg ned igjen langs stien fra selve Holokampen og ned til parkeringen gjør ikke godt i knærne når de er litt slitne! Men når en valgte ruter slik at en må ta denne bratta ned flere ganger kan en jo ikke skylde på andre enn seg selv. En trivelig rasteplass med flere årganger av loggbøker laget av type 7. sans dagbøker fant jeg også langs stien nordfra opp mot post 40. Det må vel være det som er indikert med et kryss på kartet. Der fant jeg også en målestav på over 2 meter med centimeterinndeling, hva i all verden gjorde den der? Kan det være noe som er satt ned for å avlese snødybden om vinteren?? På myra innenfor post 40 møter en også grensemarkering for nasjonalparken rundt Torsæterkampen.

Et artig gjensyn:
Den 11. juli 2013 gikk jeg kartet Oksbakken, og passerte en vrakhaug som jeg tok bilde av (bildet er hentet fra bloggen 2013), og skrev da følgende til bildet: “Denne konstruksjonen har ikke tålt vinteren, kanskje kartet må endres til “ruin”?”. I år er dette post 43 på kartet Holokampen, og beskrivelsen er “43. Ruin”. På min Garminsporing ved siden av er ruinen avmerket, den passerte jeg altså på jakt etter post 37-stein i 2013.

Dag 2 av Fløyta-kartet.

Det sto igjen fem poster på østsiden av Store Fløyta, det hadde regnet hele natta, men klarnet opp for søndag 16/7, det ville bli vått å tråkke i lyngen, men det var verdt å prøve med utganspunkt fra vegen opp forbi Kroktjern med parkering rett nord for Store Fløyta. På parkeringen traff jeg et par som har hytte ved vannet, de kunne forklare meg mye om mulighetene for å ferdes sørover åsen, det var viktig å holde høyden. Det samme sa den andre turorientereren jeg traff der, det viste seg å være mannen som står på toppen av Adelskalenderen i Toten-Trolls turorienteringsgruppe, nemlig Kjell Torstein Owren. Vi støtte på hverandre et par ganger til underveis, det er ikke ofte å treffe på likesinnede. Det var veldig artig å høre hva han kunne fortelle om forskjellige ting. Kona repliserte da jeg fortalte om dette: “Ja, da traff han en som også er glad i å prate med folk underveis, det var ikke rart at turen tok ekstra lang tid”. Nok en gang ble jeg litt frustrert over plassering av et postflagg, posten heter Brønn, flagget godt gjemt inne i ei skyggefull gran, og ingen brønn i nærheten. Men vannet heter Brønntjernet, det var kanskje det som var poenget. Det fantes en inngjerdet kulp 70 meter unna, det kunne ligne på en brønn, men den kunne ikke sees fra der postflagget var hengt opp. Jeg lurer også på om husene her er selve Fløytsætra, på orienteringskartet står dette navnet ved noen bygninger vesentlig lengre sør, men jeg rakk ikke å utforske alt dette. På bygningen jeg tok bilde av var det antenne for internett, ikke dårlig. Og eieren har laget en varedør foran hoveddøra, jeg lurte meg til å ta en titt, og den hovedøra var så flott at den virkelig var verdt litt ekstra beskyttelse. På turen mot bilen igjen fant jeg rester etter tidligere tiders telefonlinje, så kommunikasjonen har endret seg.

Interessant flyfoto av området, mye tyder på at hoveddelen av Fløytensætra er et annet sted, like i nærheten av det jeg har avbildet (dette skulle bli en link, men det får jeg ikke til, prøv å klippe/lime alt inn som en nettadresse):

https://kart.gulesider.no/?c=60.578515,11.052117&z=15&l=aerial&q=“fløytensætra”

Under leting på nettet etter opplysninger om Krigsminnesmerket omtalt på skiltbildet har jeg støtt på et bildearkiv som heter “Markadatabasen”, der finner jeg et vinterbilde fra samme stedet. Det er en helt utrolig fin samling av bilder her, både sommer og vinter, spesielt mange bilder fra særdeles sykkelinteresserte markabrukere, til og med detaljer fra veger nord for Gjøvik, nyutbygging av riksveg 4 over Hadeland og mye, mye mer. Man går seg helt bort når man begynner å titte på disse bildene!

Det står Annergardsmyra på skiltet. Jeg har funnet et flyfoto (gulesider) av området. Er det denne firkanten som er Annergardsmyra, og hva er egentlig dette?

Glimt fra Fløyta-kartet

På tidligere tur til Oppegårdsætra (2012) parkerte jeg ved Læssplassen. Denne gangen bar det videre innover til Østre Ormtjern, men lite husket jeg av vegen fra den første turen, jeg fikk nesten følelsen av høydeskrekk da jeg kjørte oppover og hadde den stupbratte dalen på venstre side. Første følelse av utsikt fikk jeg på post 54, V. Brennberget. Her kunne jeg se utover Mjøsa og Helgøya og omegn. Stedet var også beæret med en liten varde. Dagens tur bragte meg helt ned til Store Fløyta, der jeg strevde mye med å finne post 49. Den skulle være ved en stein, jeg fant mange steiner men ikke noe flagg. Omsider dukket flagget opp, godt gjemt inne en en skyggefull gran, men de store steinene jeg hadde sett for meg fantes ikke i nærheten, derimot rotet jeg mye rundt to kampesteiner lenger nord (som jeg faktisk fotograferte et par dager senere fra andre siden av vannet). Turen opp til bilen igjen bragte for dagen flere eldre hytteprosjekt, ganske spesielt var det med steinbua med årstallet 1914 meislet inn, eller er tallene formet i støp, innlagt i en slags forskaling? Et par dager senere gikk jeg østsiden av Store Fløyta, og traff selveste nestor i turorientering på Toten, på toppen av Adelskalenderen, Kjell Torstein Owren, og han fortalte mye om denne bua, at det ble bygget av store blokker, med spesielt utstyr for å løfte disse blokkene, det var veldig interessant.